Det er alltid knyttet stor spenning til lagkonkurransen i Den store styrkeprøven. De siste fire årene er det Trønderekspressen som har dominert konkurransen, men i år ville østlendingene det annerledes. I Vallhall Arena kunne de slippe jubelen løs etter en maktdemonstrasjon.

– Gratulerer med årets lagseier! Hvordan føles dette?

– Det er vel den råeste følelsen en amatørsyklist kan få! Spesielt når det er noe man har jobbet målrettet for i fire år, og var så nær i fjor. Det var en stor drøm som gikk i oppfyllelse. En skikkelig lagseier, forteller lagkaptein Hans Helmenbakken.

Bedre forberedt enn noen gang

Hans forteller at laget har kjørt to oppkjøringsritt for å sette rulla og få god flyt i den. I tillegg hadde de en generalprøve 14 dager før, der de kjørte to runder rundt Randsfjorden i 300 km med 40 km/t i snitt. Der fikk de også øvd seg på matstopp.

– I år var vi bedre forberedt enn noen gang. Vi traff 100% på planlegging og gjennomføring.

Planen var å ha med alle til Lillehammer.

– Det hadde vi også hatt om det ikke hadde vært for en tidlig velt der vi måtte stoppe med laget. Det gikk bra med rytter og han forsøkte å sykle videre, men sykkelen var ødelagt, sier han, og legger til:

– I tillegg fikk vi teknisk på to personer. Men at vi var 27 stk på Øyer var avgjørende for at de sterkeste som fullførte rittet hadde en «lett» reise dit, og dermed hadde mer å kjøre med fra Lillehammer og inn.

– Den lagfølelsen vi hadde i år var unik. Så god stemming som det var på torsdag og fredag i Trondheim, på oppkjøringsritt og generalprøve, gjorde meg sikker på seier i det vi rullet ut natt til lørdag. Alle ville blø for hverandre.

Mye nytt

I fjor, da de fortsatt het Team Heinemann Oslo, ble laget stresset etter Kvam. En smule overtenning og høyt adrenalin gjorde at laget ble kjørt i stykker.

I år hadde de en helt annen kontroll.

– Med unntak av den lille velten etter fem mil, som vi tapte ca. to minutter på, så har jeg aldri tidligere kjørt i en bedre organisert rulle. Den ble styrt av de andre kapteinene med Remy Dirks i spissen, skryter han, og fortsetter:

– Det var et skoleeksempel på en rolig og fin rulle som gjorde at vi relativt enkelt og med lave pulsverdier kunne holde farten oppe.

I tillegg til nytt navn, har laget gjort flere endringer i år.

– Vi fikk inn to nye kapteiner i Remy Dirks og Ottar Farstad som gjorde en veldig god jobb både under forberedelser og ritt. Videre vil jeg trekke frem evig unge Øyvind Melvold som er den siste kapteinen, han gjorde en veldig god jobb med å rekruttere alt av gode syklister på Østlandet.

I år var de oppimot 40 ryttere i bruttotroppen, mens i fjor var de kun 22 stk en uke før start.

Stolt kaptein

Lagkapteinen har hatt en lang reise til denne seieren. Derfor smaker det ekstra godt.

– Hadde noen fortalt meg for 8-9 år siden når jeg kjøpte min første sykkel og var så utrent at jeg ikke klarte å fullføre min første 10-kilometer uten å stoppe, at jeg skulle være kaptein på laget som vinner Trondheim-Oslo, så hadde verken jeg eller noen andre trodd på det. Jeg veide vel 110 kg på den tiden, forteller han, og legger til:

– Veien var lang, men motivasjonen kom når jeg stadig ble bedre. Den dagen jeg ble med i Rye XP var standarden satt. 

– Hvordan er det å være lagkaptein for denne gjengen?

– Det er utrolig inspirerende. Seier for laget var det viktigste for meg, og egne ambisjoner ble mindre viktig.

Dessverre fikk han ikke bidratt helt til mål selv. Han skadet girsystemet ved matstoppet på Kvam, og mistet kjedet et par timer senere. Da kom han seg aldri opp igjen til laget.

– Jeg må innrømme at jeg felte en tåre mens jeg syklet alene til Lillehammer. Mest fordi det var så ergerlig å ikke kunne bidra videre så laget skulle vinne. 

Veien videre

Før rittet var Hans helt sikker på at dette var hans siste år som amatørsyklist.

– Men det gjør noe med deg når gutta som sitter helt nedkjørte på kunstgresset i Vallhall spør «Skal vi vinne Vättern Rundt neste år eller?». Laget er unikt og veldig samkjørte nå, så det å ikke bygge videre på dette er kanskje ikke et alternativ. Å forsvare tittelen henger jo også høyt.

Men akkurat nå skal Hans nyte sommeren. Sykle når han føler for det, og ikke når han må. Så vil tiden vise hva som skjer videre.

– Til slutt vil jeg også rette en stor takk for kampen til TPX. En verdig motstander med mye fine folk. Jeg har fått mange hyggelige meldinger og gratulasjoner fra de, og stemmingen mellom lagene var meget god både før og etter ritt. Å vinne dette fire år på rad er en bragd de fortjener all ros for.