Den Store Styrkeprøven

En kortfattet oversikt 1967-2013

De første årene

Ideen kom fra Erik Gjems-Onstad. Han var tidligere Kompani Linge-mann og leder for Milorg i Trøndelag. Dekorert med Krigskorset med sverd for sin krigsinnsats. Som syklist var han lovende banerytter med blant annet junior-NM før krigen. I 1959 ble han formann (president) i Norges Cykleforbund. Da ble han straks ivrig med å få etablert et fellesstartritt i den klassiske distansen Trondheim-Oslo. Han fikk ikke noe gehør for ideen i NCF’s styre men han lovte seg selv at planen skulle bli virkelighet. Etter flere års arbeid i motgang med ideen ble saken satt på dagsorden i NCF i et styremøte vinteren 1966. Konklusjonen fra møtet var nokså lunken. NCF ville ikke støtte rittet men ville heller ikke gå imot det. I ettertid har Erik Gjems-Onstad uttalt at det var tyngre å dra i gang lasset enn å fullføre Den Store Styrkeprøven 10 ganger, som han gjorde og alltid med startnummer 1. Litt pussig er det at ikke noe offisielt organ sto bak den første Styrkeprøven i 1967. Norges Cykleforbund ville ikke påta seg noe ansvar. Arrangementskomiteen oppnevnte seg selv, med Erik Gjems-Onstad som formann og det sies at han selv måtte påta seg økonomisk ansvar for arrangementet.

Starten skjedde St.Hansaften 1967. 121 ryttere sto oppstilt utenfor Nidarosdomen. I tillegg 25 fra Dombås og 5 fra Hamar. Maksimaltid fra Trondheim ble satt til 48 timer. Målgang var i Kongens gate ved Festningen. Her var målseilet i flere år, før det ble flyttet til Valle Hovin. Også i noen år ved Lørenhallen, en gang på Rådhusplassen og ved Idretten Hus på Ekeberg. Premieren i 1967 ble vellykket på alle måter. En av deltakerne uttrykte etter målgang at rittet var en fantastisk naturopplevelse med «måneskinn gjennom Gudbrandsdalen som jeg aldri kommer til å glemme». Rittlederen, som hadde påtatt seg personlig ansvar for økonomien, var også fornøyd og konstaterte at regnskapet viste et lite overskudd. Han hadde dessuten en hilsen til de som ikke hadde noe tro på tiltaket; «Idretten trenger stadig fornyelse. La oss stadig søke nye veier og støtte nye ideer. Om du ikke selv tror på et tiltak, inspirer dem som har troen og lysten til å sette i gang».

Dette har vel gyldighet også i dag?

Det neste tiåret

70-årene startet med varmerekord for Styrkeprøven i 1970. Det ble målt 35,4 grader i Gudbrandsdalen. En senere vinner, Stig Lundsør, forteller:

«Jeg hadde ingen servicebil og stoppet derfor på 5 matstasjoner. I tillegg hadde jeg med 4 sykkelflasker, en eske rosiner, 50 salttabletter, 2 kyllinglår, 2 epler, 3 appelsiner, oljekanne og eikestrammer».

Dette sier litt om hva en TURRYTTER var på den tiden.

Oppslutningen om arrangementet økte jevnt og trutt etter hvert og passerte over 1000 deltakere for første gang i 1979. En dødsulykke forårsaket av påkjørsel med bil i 1974 medførte at Vegsjefen i Sør-Trøndelag la ned forbud mot sykkelarrangementer på E6 gjennom fylket. Det måtte en politisk behandling helt opp på statsrådnivå, til samferdselsministeren, før forbudet ble opphevet. En diskusjon om sikkerheten i arrangementet var nok også medvirkende til at den såkalte elitegruppa ble politiovervåket i 1976 og 1977. Og at fellesstarten ble kjørt siste gang i 1976. I 1977 ble det puljestart med 25 i gruppa, også i eliteklassen.

I 1978 ble det en strabasiøs tur. Av de 906 syklistene som stilte til start kom bare 602 til mål innen tidsfristen. Grunnen til det store frafallet var kraftig sludd og regnvær i store deler av løypa. Arrangementsmessig kan vi notere at dette var første året datateknikken (Merkantildata AS) ble brukt til utarbeidelse av resultatlista i Styrkeprøven. Styrkeprøven debuterte i 1979 med et innslag i Dagsrevyen og i alle år var det innslag i radioens «Trafikk og musikk».

Her kan det legges inn en deltakerberetning om hvordan han opplevde på 1970-tallet.

Trondheims-turen på 70-tallet (gjennomført og fortalt av Olav Tyrhaug)

Den gangen ble det kjørt fellesstart Trondheim-Oslo, et ekte sykkelritt. Og det var Den Store Styrkeprøven. Klasseinndelingen var enkel; Aktiv klasse og Turklasse, uten noen aldersinndeling i Turklassen. Fellesstarten for Aktiv klasse ble kjørt siste gang i 1976. Så begynte politiet å bry seg, da som nå! De mente puljene ble for store og fellesstarten ble avviklet. Det kan kanskje være en tanke å få den tilbake, snart 50 år etter?

Som fersk turrytter syklet jeg distansen første gang i 1972. Det jeg husker best var tøff motvind hele veien. Følgebil var selvfølgelig ukjent for en debutant. Ekstra klær ble pakket i en «pølse» rundt styret. En DBS Winner (for den som husker hva det var) gjorde nytten som racer. Litt liten var den og men motvinden var en større bekymring. Gudbrandsdalen ble uendelig lang den dagen, en ekte lang dags ferd mot natt og morgen. Distansen var offisielt 56,5 mil den gangen, vel 3 mil lengre enn dagens løype. Selv for vinnerne ble motvinden tøff. De raskeste brukte nesten 20 timer, mens jeg brukte 6 timer mer, før målstreken ble passert i Kongens gate ved Akershus Festning. «Nå tar vi på oss hjelmen gutter, vi skal sykle gjennom byen» hørte jeg fra en erfaren kar i feltet da vi passerte Gjelleråsen. Hjelmtvangen var ikke absolutt den gangen.

Aldri mer tenkte jeg!

Men likevel. Året etter hadde vinden løyet og det fristet til gjentakelse, også senere noen år.

I 1974, fortsatt i Turklassen, var jeg litt bedre forberedt og delte seieren i klassen sammen med 2 andre og nå nesten 10 timer raskere enn i motvindsåret 1972.

Så en nedtur i 1975. Over i Aktiv klasse. Men en streikende rygg gjorde at det ble bilskyss fra Fåvang og hjemover. Da tenkte jeg at det kanskje var like greit å gi seg med de lange utfordringene. I 1975 hadde jeg begynt å kjøre vanlige konkurranse-ritt og ble også premiert i NM 5 mil-tempoen. Så ble kanskje temporittene min sterkeste side som syklist, ikke unormalt når du debuterer i voksen alder.

Med ganske mange hundre mil på sykkelen på vårparten i 1976 ble jeg fristet til å prøve Trondheimsturen nok en gang.

Her var det sterk internasjonal deltakelse. Finnen Teuvo Louhivuori gikk det rykter om hadde rekordnotering på 24 timers solosykling med 74 mil. Han skulle også vise seg å bli min skarpeste konkurrent etter hvert. Med topp fart ned mot Dombås og i lett utfor videre fortsatte vi med bra tempo. Fint vær, godt og varmt. De flotte italienske sykkelskoene av merket Duegi, modell Knut Knutsen, var kommet på markedet. Dette blir saker tenkte jeg før start. De skulle etter ryktene ha veldig stive såler, i motsetning til de vi var vante med fra før; ganske myke lærsåler. Men den stive tresålen hadde en ulempe. I varmt vær brant det under fotsålen. Eneste løsningen var å pøse på med kaldt vann. Da var det behov for følgebil med stor vanntank.

Feltet ble mindre etter hvert og før Lillehammer var det redusert til 10 mann. Jeg hadde lenge merket med den lange finnen. Han er vel en gammel proff tenkte jeg. Han sykler utrolig fint på lette gir. Det var lite konversasjon. Han kunne bare finsk.

Rett før Lillehammer tro han skikkelig til. Det var passivitet i feltet. Du har vel ikke tenkt å kjøre solo til mål? Det er over 20 mil igjen. Han fikk 100 meter, 200 meter, ingen reagerte. Jeg tar sjansen. Etter et par kilometer tar jeg han igjen. Nå var vi i alle fall 2 men det ville vel være håpløst å holde unna? Med finnens 24 timers soloegenskaper og skulle vi vel kjøre bra partempo sammen?

Det gikk bra lenge. Men Teuvo hadde egne ambisjoner. Allerede fra Stange begynte han å teste med noen saftige rykk. På den måten ble farten holdt oppe og vi fikk meldinger om god avstand til feltet bak.

Tempoet tok nok også på finnen. Tross ingen dialog, annet enn på finsk, forsto jeg at han begynte å bli sliten. Han lurte nok på hvor langt det var igjen til mål. Ved Råholt sto det et stort skilt på et hus; 61 km til Oslo. Det forsto han – og vi tråkket videre.

Jeg skjønte at nå var tiden kanskje inne på å gjøre noe. Snart bare 5 mil til mål. Kunne det være mulig å kjøre en vanlig 5 mil tempo? Jeg forsøkte første gang ved 50 km løypemerket. Jeg fikk 100 meter men han kommer vel tilbake tenkte jeg så jeg slapp meg ned igjen. Det var litt krig i lufta nå.

Jeg prøver en gang til – for fullt denne gangen. Jeg så meg tilbake etter en stund. Finnen var borte!

Så ble det 5 mil temposykling. Vi kjørte over Gjelleråsen den gangen. En ganske hard sak etter 56 mil. Jeg fikk sekundering på toppen. Du leder med 15 minutter!

Ren parade ned Trondheimsveien, rundt Sinsenkrysset og mot Valle Hovin. Over jordet, inn på banen og en runde i ren Paris-Roubaix-stil.

Året etter ble det «Tyrhaug dobbel» som det står i Arne Thoresen’s bok Den Store Styrkeprøven (1985)

I 1977 gikk det tidlig rykter om at det skulle være puljestart for alle. Politiet hadde sagt sitt. Maks 25 i hver pulje. Da ble det taktisk oppsett av klubbpuljer. Jeg fikk spørsmål fra Rye om å bli med i deres pulje. I tillegg Øystein Rohlff fra Hero. 23 fra Rye og 2 fra Hero. Rye hadde også alliert seg med «proff» hjelperytter som skulle gjøre grovarbeidet opp til Hjerkinn/Dombås. Det ble satt opp høyt tempo. Slik at vi før Dombås kjørte inn puljen som hadde startet 10 minutter foran, med en tidligere vinner i gruppa. Det skapte naturlig nok dårlig stemning hos de innkjørte. Hvorfor var det ikke fellesstart som før og skikkelig sykkelritt?

Det gikk raskt unna i et lett løypeparti etter Dombås. Likevel ble feltet raskt mindre. Etter Lillehammer var det bare 8-10 mann igjen.

Dramatikken begynte fra Hamar. Den gangen syklet vi gjennom Hamar sentrum. Dette var på St.Hansaften og festen var allerede i gang der.

Inn mot Hamar sentrum følger vi som vanlig etter lederbilen, hvor også rittets overdommer sitter. Vi blåser gjennom byens gater til stor jubel fra glade tilskuere og aner fred og inne fare. Jeg kjente traseen fra tidligere og ble litt forvirret da lederbilen tar av en vei jeg mente gikk i feil retning.

Noen festpublikummere hadde flyttet løypemerkingen i Hamar. Vi var på vei mot Elverum og ikke til Oslo! Å signalisere til lederbiler nyttet ikke. Da den endelig stoppet var vi på Løten. Skandalen var et faktum. Rittlederen hadde kjørt oss 26 kilometer ut av løypa. Han måtte ta noen beslutninger; Vi skulle kjøres i bil tilbake til løypa og plasseres slik at vi hadde samme forsprang til feltet som vi hadde i Hamar. 5 ryttere ble stablet inn i en kassebil, ble kjørt tilbake til løypa og forbi de som hadde ligget bak oss. Stor oppstandelse, de sitter på med bil! Så ble det stopp og vi kravlet ut av bilen stive og støle. Etter vel 10 minutter ble det ny start.

Dramatikken var over og resten gikk greit. På toppen av Gjelleråsen fikk jeg spørsmål fra Rye-gjengen om vi skulle kjøre likt over mål og dele seieren. Jeg svarte ikke noe klart på det. Vi kjørte en real spurt i Innspurten til Valle Hovin og jeg var foran med en halv sykkellengde.

Morsomt apropos for meg var et stort intervju skrevet av skøytelegenden Sverre Farstad, den gang journalist i Arbeiderbladet, hele baksiden i mandagsnummeret.

Like stor var overskriften i Adresseavisen i Trondheim; «Vinner-kvintetten kjørte bil i 26 km». Tross innlagt protest ble det ingen endret resultatliste.

Blomstringstid og avlysning

1980-årene startet med et voldsomt oppsving. Med over 100 % økning fra 1979, fra 1163 til 2492 påmeldte i 1980. En eventyrlig utvikling fra 1967 med 121 deltakere.

Det andre som huskes spesielt fra den tiden var det som senere ble kalt Den store Fryseprøven. På Dovre ble det målt helt ned til 6 kuldegrader. Safta frøs på sykkelflaskene. For mange ble Fryseprøven 1981 et eneste sammenhengende mareritt. De fleste hadde for lite klær med seg. Husk at dette var tiden før det ble vanlig med servicebiler for hver enkelt. Man måtte klare seg selv.

Arrangementet vokste sterkt på begynnelsen av 1980-tallet og det ble nødvendig med ansatt hjelp på kontoret. Grete Eikum ble ansatt som sekretær. Ansettelsesavtalen var at hun skulle jobbe 50 % for Oslo Cyklekrets og 50 % for Den store Styrkeprøven. I den travleste perioden jobbet hun nok 100 %, og sikkert mer! for Styrkeprøven. «Dugnadsånd og koselige syklister er det jeg husker best» forteller hun senere.

Den nyansatte sekretæren fikk nok å gjøre. Påmeldingene strømmet på og deltakerrekordene ble slått år for år. I 1983 hadde 4220 meldt seg på mens 3660 syklister stilte til start på utfordringen fra Trondheim til Oslo. Av disse fullførte 3140. Fra tallene kan vi kanskje lese at mange var vel optimistiske med påmeldingen sin og fikk litt kalde føtter når det nærmet seg start. At så mange som vel 500 ikke fullførte viser at dette var i turrittenes blomstringsperiode med deltakere som kanskje ikke var godt nok forberedt. En mosjonist og tannlege uttalte: «Du må være litt sprø for å stille opp i et slikt sykkelritt èn gang. Deltar du flere ganger er det i grunnen bevist at det er noe som feiler deg».

Perioden med den klassiske fellesstarten på 1960-70- tallet var for lengst over. Etter hvert ble det stadig viktigere å sette nye tidsrekorder. Aktive elitesyklister deltok i denne perioden og bidro sterkt til nye rekordsettinger. I 1984 bidro kanskje like mye stabil medvind til ny tidsrekord på litt over 14 timer. Dette året ble det etablert egen rekordpulje med 60 deltakere og politieskorte fra start til mål. Denne rekordpulja var det nok også som fristet elitesyklistene til å starte.

Antall startende hadde nå stabilisert seg på rundt 3700.

Med stadig voksende arrangement ble dugnadsånden satt på prøve. Det ble luftet tanker i styret om godtgjørelse til styret i Oslo Cyklekrets og medlemmene i Trondheim-Oslo komiteen. Dette fikk ikke flertall i styret og endte med at bare styreleder fikk en godtgjørelse. Gjennomføring av arrangementet var helt avhengig av arbeidet i komiteen. Her var det gruppeledere for startområde, matstasjoner, løype/oppmerking, sanitet, presse, data etc. Et vellykket arrangement hvilte fullt ut på at komiteen gjorde godt arbeid. Det var stadig bare en sekretær i halvtidsstilling for Styrkeprøven på kontoret.

Tanken om en kortere distanse enn 560 km fra Trondheim kom opp, for eksempel med start fra Lillehammer. Dette ble imidlertid realisert først i 1996. Mot slutten av 1980-tallet økte deltakelsen stadig og ny deltakerrekord ble satt i 1988 med 4644 påmeldte. Og ny rekordtid med 14.05.49 med Morten Sæther i spissen. Og for første gang over 5000 påmeldte i 1990. 5343 påmeldte i 1990 ble en historisk topp i påmeldingen fra Trondheim. Tildelingen av VM for eliten til Oslo hadde nok positiv virkning også for turrittene.

En liten nedtur kom i 1993 med vel 300 færre påmeldte.

En større nedtur kom i 1995. En flomkatastrofe rammet store deler av Østlandet i begynnelsen av juni. Alle forberedelser til gjennomføring av arrangementet 17-19. juni var gjennomført men bare en uke før start trakk Vegdirektoratet tilbake ritt-tillatelsen. Etter lange diskusjoner i styret og arrangementskomiteen ble rittet likevel gjennomført 4-6. august. Dessverre førte utsettelsen til dramatisk svikt i deltakelsen. Mange av de utenlandske deltakerne kunne ikke forandre ferieplanene sine på kort varsel og andre hadde andre planer enn å forberede seg gjennom sommeren. Utgiftene var det lite å gjøre med og det resulterte i et millionunderskudd i regnskapet for 1995. En solid egenkapital i ryggen reddet imidlertid regnskapet.

I 1996 ble Lillehammer-Oslo arrangert for første gang. Nytt dette året var også at Oslo Cyklekrets inngikk en samarbeidsavtale med firmaet Arrangements-Partner AS for Den Store Styrkeprøven. Firmaet overtok den praktiske planleggingen og gjennomføringen, samt det økonomiske ansvaret for arrangementet. Avtalen med Arrangements-Partner AS fikk imidlertid kort varighet og ble avviklet i 1997. Det ble nå behov for å styrke administrasjonen og Ingar Wilhelmsen ble ansatt som daglig leder, med skissert arbeidsdeling 1/3 på OCK og 2/3 på Styrkeprøven.

På slutten av 1990-tallet ble det trangere tider. Sviktende deltakelse, mindre dugnadsinnsats fra klubbene og større behov for innkjøp av varer og tjenester. Selv med ulike markedsframstøt sviktet deltakelsen fra Trondheim noe. Noen mente produktet Trondheim-Oslo ikke lenger hadde like stor appell. Mulig det var tid for å satse mer på kortere distanser? Dessuten ble det diskusjon om nivået på startkontingenten. Var det mulig å øke noe for å kompensere for nedgangen i antall startende?

Etter årtusenskiftet

Lillehammer-Oslo var nå veletablert og var allerede opp i 1200 deltakere i 2001. En nykommer, Eidsvoll-Oslo, hadde 20 deltakere i debuten. Nedgangen i Trondheim-Oslo stoppet og deltakelsen totalt i Styrkeprøven økte på grunn av Lillehammer og Eidsvoll.

Styrkeprøven hadde i mange år vært forskånet for alvorlige ulykker men i 2004 skjedde en tragisk dødsulykke ved kollisjon mellom syklist og motgående bil.

En ny publikasjon, På Hjul, ble lansert av OCK. Dette ble godt mottatt i sykkelmiljøet. Med økende deltakelse ble det mer optimisme i komiteene og styret. Det ble likevel etterlyst større interesse og deltakelse i arrangementet fra Osloklubbene. 600 meldte seg på fra Eidsvoll i 2006 og med jevn økning hvert år fra Lillehammer ble det over 5000 totalt. Dette var likevel ikke mer enn antallet som startet bare fra Trondheim i 1990. Men det var optimisme å spore nå. Deltakelsen økte raskt og passerte over 6000 påmeldte totalt i 2009. Deltakelsen fra Lillehammer sto for den vesentligste økningen.

Det ble i 2009 startet et prosjektarbeid for omorganisering av Styrkeprøven med invitasjon til etablering av Styrkeprøven AS.

Med fortsatt kraftig økning i påmeldingene ble det for 2010 innført et øvre tak på 9000 påmeldte. Dette ble ansett som en grense for en forsvarlig trafikk- og sikkerhetsmessig gjennomføring. Grensen ble likevel passert i toppåret 2011 med 9576 påmeldte totalt for alle distansene.

I 2012 ble det på årstinget i Norges Cykleforbund orientert om arbeidet med å omdanne kretsene til regioner. Dette aktualiserte arbeidet med ny selskapsmodell for Styrkeprøven.

Ny eier

Årsmøtet i Oslo Cyklekrets vedtok 18. mars 2013 å invitere representanter fra alle klubbene tilsluttet kretsen til aksjetegningsmøte 20. august 2013.

Konstituerende generalforsamling ble holdt 4. november 2013. Aksjekapitalen på 1,8 mill. kroner ble tegnet av følgende klubber:

Asker Cykleklubb (10 %)
Bærum og Omegn Cykleklubb (18,11%)
Follo Sykkelklubb (6,72%)
Hasle-Løren IL (10%)
Holmenkollen Cykleklubb (4,44%)
IF Frøy (18,11%)
IK Hero (10,06%)
Sagene IF Sykkel (4,44%)
Sportsklubben Rye (18,11%)


Litteratur; Arne Thoresen. Den Store Styrkeprøven
Håvard Solerød. Oslo Cyklekrets 1913-2013