Babes On Wheels har akkurat fullført sitt første Styrkeprøven-ritt. Det er mye takket være Ingunn.

Ingunn Marie Baastad bor på Nordstrand i Oslo med familien sin, og har alltid vært aktiv. Hun har spilt fiolin siden hun var fem år gammel, og drevet med friidrett og langrenn siden hun var ti. 49-åringen har lang erfaring som gruppeinstruktør på Sats, og er også trener for de yngste ungene i Frøy Kids.

– For seks år siden kjøpte mannen min en «ordentlig» landeveissykkel til meg, og da ble jeg fullstendig hekta på det, forteller hun.

Sykkelglede

Sykling har etter hvert blitt en stor del av Ingunns liv. Hun forteller at det er naturen og omgivelsene som gir henne de beste opplevelsene.

– Det er så mye vakkert å se på! I tillegg så er det jo selvsagt helsebringene, ikke bare fysisk, men også mentalt. Man trenger nesten ikke psykolog om man har en sykkel, sier hun, og legger til:

– Deler man opplevelsen med noen, får man det sosiale aspektet ved det også. Det er jo faktisk et kinderegg.

Fra drøm til virkelighet

– Når jeg selv startet å sykle på landeveissykkel, savnet jeg et miljø der jeg kunne lære og bli inspirert av andre jenter, men det fantes ikke. Det var kun klubber, og da ble terskelen for høy for meg, forteller 49-åringen.

Ingunn ønsket ikke å binde seg for mye til treninger og opplegg, men ville heller sykle når det passet henne.

Ideen om å starte et eget jentelag diskuterte hun lenge med mannen sin.

– Til slutt sa han «Nå synes jeg bare du skal gjøre det. Kjør på!»

Og dermed ble drømmen til virkelighet.

– Han hjalp meg med navnet, for vi ønsket et navn som skulle være gøyalt og inviterende. Et lag hvor alle kunne bli med, uansett nivå. Og det funket. Jeg publiserte på egne sosiale medier-plattformer, og vips hadde jeg et 100-talls medlemmer. Så startet hele eventyret.

– Laget vårt er en veldig blandet gruppe av jenter på alle nivåer. Vi har jenter som kanskje har kjøpt sin første sykkel, jenter som sykler i klubber, jenter som har menn som sykler mye, og vi har jenter som omtrent er på proft nivå, forteller hun, og legger til:

– Fellesskapet er at vi har det gøy sammen, vi inspirerer hverandre, vi finner nye turer sammen, vi bygger nettverk og vennskap. Og når det er uten betingelser å være med så blir det straks mye enklere å være medlem. Det er så verdifullt!

Jentene har også tre mannlige trenere, som bidrar til læring og god stemning. Ingen får betalt, og alle gjør det av egen fri vilje.

Lillehammer-Oslo

I år deltok jentelaget for første gang i Lillehammer-Oslo under Styrkeprøven. Målet var å ha det gøy, sykle sikkert og samarbeide om å få alle jentene i mål.

– Det klarte vi med glans, og vi gjennomførte som vi planla. Det var helt magisk. Vi drakk masse, fylte flaskene på hver matstasjon, spiste mat og tok en pause hver gang. Vi holdt motet oppe, snakket sammen, hjalp hverandre når vi fikk litt krampe i laget og flere var litt i kjelleren. Da flyttet vi på oss, skravlet sammen, tullet litt, motiverte, og så var vi oppe og nikket igjen.

Ingunn forteller om et hav av følelser når laget rullet inn på Vallhall.

– Vi begynte å grine alle sammen, fordi vi gjorde dette sammen. Flere av jentene hadde aldri syklet så langt, noen har ikke trent så mye, og hun ene er døv. Det er altså så utrolig imponerende. Jeg er så sykt stolt av jentene!

– Det var litt morsomt som skjedde underveis i rittet også. Vi passerte flere lag, blant annet et par herrelag. Da ble det ropt bra med komplimenter etter oss som «fy søren, dere ser ut som en million», og «makan til kvallitet», med to L-er. Sistnevnte var et trønderlag som hadde syklet fra Trondheim. Da kjente vi at energinivået steg et par hakk. Det er gøy når man heier på hverandre der ute. Det gjør den store forskjellen.

– Ga rittet mersmak?

– Om det gjorde! Vi skal i hvert fall sykle samme distanse neste år, men nå har også mange av jentene snakket om at vi burde teste Trondheim-Oslo. Det skal vi komme tilbake til, men det frister veldig.