Kategori: Uncategorized @no

Magnus Nordahl bor i Bærum, fyller straks 30 år og er forlovet med det han beskriver som verdens fineste jente. På fritiden konkurrerer han i hinderløp (OCR), og tidligere har han også vært toppidrettsutøver i svømming.

– Jeg liker å trene variert og allsidig, og jeg sier sjeldent nei til en utfordring, forteller han om seg selv.

Sjokket

I 2019 ble livet snudd på hodet for den aktive utøveren. En helt vanlig dag våknet han med hodepine.

– Jeg tenkte at det bare ville gå over, som en vanlig hodepine gjør, forteller han, og legger til:

– Men etter to uker uten bedring og en følelse av at hodet skulle sprenge når jeg gikk på do, så oppsøkte jeg legevakten. Der fikk jeg beskjed om å ta en Paracet, så ville det gå over.

Men det gjorde det ikke. En uke senere hadde Magnus en så trykkende og vond følelse i hodet at han oppsøkte legevakten på nytt.

– Jeg fikk samme beskjed som sist. Men siden dette ikke føltes ut som en vanlig hodepine, bestilte jeg time hos Volvat.

Derfra ble han sendt rett videre til Ullevål sykehus for MR av hodet. Resultatet var totalt nedslående. MR-en viste en cyste i hodet på størrelse med en tennisball.

– Jeg ble operert 4. mars og lå to uker på sykehus før jeg fikk dra hjem. Etter operasjonen klarte jeg ikke å gå fordi kroppen var så nedkjørt, forteller han.

– Det preger meg

Årene etter den omfattende hodeoperasjon har vært tøffe for Magnus. Det har han spesielt fått kjenne på psyken.

– Uten å gå for mye i detalj så er det belastende å sende flere hundre jobbsøknader og få avslag gang på gang. Det preger meg ved at jeg sliter med å få politijobb, sier han, og fortsetter:

– Da jeg gikk ut av politihøyskolen i 2017 var det vanskelig å få seg jobb. Når du krydrer det med hodeoperasjon og hull i CV-en, så blir det ikke akkurat lettere.

I forkant av operasjonen hadde Magnus meldt seg på et 24-timers hinderløp med tre kompiser. Løpet hadde han gledet seg til i fire år.

– Motivasjonen for å få det til var enorm. Selv om mange sa at det er helt usannsynlig at jeg skulle klare det, så gikk jeg fra å ikke kunne gå, til å gjennomføre løpet på under tre måneder etter hodeoperasjonen med ekstremt målrettet trening.

Sykler for mental helse

Nå står snart neste store utfordring for tur. Siden beina tåler mindre løping, har det blitt stadig mer sykling på Magnus. I helgen deltar han for aller første gang i Jotunheimen Rundt.

– Jeg grugleder meg. Jeg gleder meg til å sykle med en god kompis og oppleve nydelig norsk natur, også gruer jeg meg til smertene og vondtene som kommer til å oppstå. Jeg har syklet for få langturer til at rumpa er bra herda, hvis det er lov å si, sier han spøkefullt, og legger til:

– Når det er sagt, så er jeg glad i å pushe meg og se hva jeg er kapabel til, både fysisk og psykisk.

Magnus og kompisen sykler ikke bare for seg selv i helgen. De skal nemlig sykle det beintøffe rittet til støtte for noe større.

– Det å vise at man har det tøft og er sårbar, er noe vi menn gjerne sliter med å både vise og dele. Men det trenger ikke nødvendigvis være en svakhet, og det vil vi belyse med å sykle Jotunheimen Rundt til støtte for mental helse, forteller han.

Innsamlingen er allerede godt i gang på Spleis.

– Jeg er glad i mennesker og det å hjelpe mennesker. Hvis jeg kan være åpen om mental helse og hjelpe andre til å tørre å åpne seg, så er det en stor glede for meg.

Babes On Wheels har akkurat fullført sitt første Styrkeprøven-ritt. Det er mye takket være Ingunn.

Ingunn Marie Baastad bor på Nordstrand i Oslo med familien sin, og har alltid vært aktiv. Hun har spilt fiolin siden hun var fem år gammel, og drevet med friidrett og langrenn siden hun var ti. 49-åringen har lang erfaring som gruppeinstruktør på Sats, og er også trener for de yngste ungene i Frøy Kids.

– For seks år siden kjøpte mannen min en «ordentlig» landeveissykkel til meg, og da ble jeg fullstendig hekta på det, forteller hun.

Sykkelglede

Sykling har etter hvert blitt en stor del av Ingunns liv. Hun forteller at det er naturen og omgivelsene som gir henne de beste opplevelsene.

– Det er så mye vakkert å se på! I tillegg så er det jo selvsagt helsebringene, ikke bare fysisk, men også mentalt. Man trenger nesten ikke psykolog om man har en sykkel, sier hun, og legger til:

– Deler man opplevelsen med noen, får man det sosiale aspektet ved det også. Det er jo faktisk et kinderegg.

Fra drøm til virkelighet

– Når jeg selv startet å sykle på landeveissykkel, savnet jeg et miljø der jeg kunne lære og bli inspirert av andre jenter, men det fantes ikke. Det var kun klubber, og da ble terskelen for høy for meg, forteller 49-åringen.

Ingunn ønsket ikke å binde seg for mye til treninger og opplegg, men ville heller sykle når det passet henne.

Ideen om å starte et eget jentelag diskuterte hun lenge med mannen sin.

– Til slutt sa han «Nå synes jeg bare du skal gjøre det. Kjør på!»

Og dermed ble drømmen til virkelighet.

– Han hjalp meg med navnet, for vi ønsket et navn som skulle være gøyalt og inviterende. Et lag hvor alle kunne bli med, uansett nivå. Og det funket. Jeg publiserte på egne sosiale medier-plattformer, og vips hadde jeg et 100-talls medlemmer. Så startet hele eventyret.

– Laget vårt er en veldig blandet gruppe av jenter på alle nivåer. Vi har jenter som kanskje har kjøpt sin første sykkel, jenter som sykler i klubber, jenter som har menn som sykler mye, og vi har jenter som omtrent er på proft nivå, forteller hun, og legger til:

– Fellesskapet er at vi har det gøy sammen, vi inspirerer hverandre, vi finner nye turer sammen, vi bygger nettverk og vennskap. Og når det er uten betingelser å være med så blir det straks mye enklere å være medlem. Det er så verdifullt!

Jentene har også tre mannlige trenere, som bidrar til læring og god stemning. Ingen får betalt, og alle gjør det av egen fri vilje.

Lillehammer-Oslo

I år deltok jentelaget for første gang i Lillehammer-Oslo under Styrkeprøven. Målet var å ha det gøy, sykle sikkert og samarbeide om å få alle jentene i mål.

– Det klarte vi med glans, og vi gjennomførte som vi planla. Det var helt magisk. Vi drakk masse, fylte flaskene på hver matstasjon, spiste mat og tok en pause hver gang. Vi holdt motet oppe, snakket sammen, hjalp hverandre når vi fikk litt krampe i laget og flere var litt i kjelleren. Da flyttet vi på oss, skravlet sammen, tullet litt, motiverte, og så var vi oppe og nikket igjen.

Ingunn forteller om et hav av følelser når laget rullet inn på Vallhall.

– Vi begynte å grine alle sammen, fordi vi gjorde dette sammen. Flere av jentene hadde aldri syklet så langt, noen har ikke trent så mye, og hun ene er døv. Det er altså så utrolig imponerende. Jeg er så sykt stolt av jentene!

– Det var litt morsomt som skjedde underveis i rittet også. Vi passerte flere lag, blant annet et par herrelag. Da ble det ropt bra med komplimenter etter oss som «fy søren, dere ser ut som en million», og «makan til kvallitet», med to L-er. Sistnevnte var et trønderlag som hadde syklet fra Trondheim. Da kjente vi at energinivået steg et par hakk. Det er gøy når man heier på hverandre der ute. Det gjør den store forskjellen.

– Ga rittet mersmak?

– Om det gjorde! Vi skal i hvert fall sykle samme distanse neste år, men nå har også mange av jentene snakket om at vi burde teste Trondheim-Oslo. Det skal vi komme tilbake til, men det frister veldig. 

Det er alltid knyttet stor spenning til lagkonkurransen i Den store styrkeprøven. De siste fire årene er det Trønderekspressen som har dominert konkurransen, men i år ville østlendingene det annerledes. I Vallhall Arena kunne de slippe jubelen løs etter en maktdemonstrasjon.

– Gratulerer med årets lagseier! Hvordan føles dette?

– Det er vel den råeste følelsen en amatørsyklist kan få! Spesielt når det er noe man har jobbet målrettet for i fire år, og var så nær i fjor. Det var en stor drøm som gikk i oppfyllelse. En skikkelig lagseier, forteller lagkaptein Hans Helmenbakken.

Bedre forberedt enn noen gang

Hans forteller at laget har kjørt to oppkjøringsritt for å sette rulla og få god flyt i den. I tillegg hadde de en generalprøve 14 dager før, der de kjørte to runder rundt Randsfjorden i 300 km med 40 km/t i snitt. Der fikk de også øvd seg på matstopp.

– I år var vi bedre forberedt enn noen gang. Vi traff 100% på planlegging og gjennomføring.

Planen var å ha med alle til Lillehammer.

– Det hadde vi også hatt om det ikke hadde vært for en tidlig velt der vi måtte stoppe med laget. Det gikk bra med rytter og han forsøkte å sykle videre, men sykkelen var ødelagt, sier han, og legger til:

– I tillegg fikk vi teknisk på to personer. Men at vi var 27 stk på Øyer var avgjørende for at de sterkeste som fullførte rittet hadde en «lett» reise dit, og dermed hadde mer å kjøre med fra Lillehammer og inn.

– Den lagfølelsen vi hadde i år var unik. Så god stemming som det var på torsdag og fredag i Trondheim, på oppkjøringsritt og generalprøve, gjorde meg sikker på seier i det vi rullet ut natt til lørdag. Alle ville blø for hverandre.

Mye nytt

I fjor, da de fortsatt het Team Heinemann Oslo, ble laget stresset etter Kvam. En smule overtenning og høyt adrenalin gjorde at laget ble kjørt i stykker.

I år hadde de en helt annen kontroll.

– Med unntak av den lille velten etter fem mil, som vi tapte ca. to minutter på, så har jeg aldri tidligere kjørt i en bedre organisert rulle. Den ble styrt av de andre kapteinene med Remy Dirks i spissen, skryter han, og fortsetter:

– Det var et skoleeksempel på en rolig og fin rulle som gjorde at vi relativt enkelt og med lave pulsverdier kunne holde farten oppe.

I tillegg til nytt navn, har laget gjort flere endringer i år.

– Vi fikk inn to nye kapteiner i Remy Dirks og Ottar Farstad som gjorde en veldig god jobb både under forberedelser og ritt. Videre vil jeg trekke frem evig unge Øyvind Melvold som er den siste kapteinen, han gjorde en veldig god jobb med å rekruttere alt av gode syklister på Østlandet.

I år var de oppimot 40 ryttere i bruttotroppen, mens i fjor var de kun 22 stk en uke før start.

Stolt kaptein

Lagkapteinen har hatt en lang reise til denne seieren. Derfor smaker det ekstra godt.

– Hadde noen fortalt meg for 8-9 år siden når jeg kjøpte min første sykkel og var så utrent at jeg ikke klarte å fullføre min første 10-kilometer uten å stoppe, at jeg skulle være kaptein på laget som vinner Trondheim-Oslo, så hadde verken jeg eller noen andre trodd på det. Jeg veide vel 110 kg på den tiden, forteller han, og legger til:

– Veien var lang, men motivasjonen kom når jeg stadig ble bedre. Den dagen jeg ble med i Rye XP var standarden satt. 

– Hvordan er det å være lagkaptein for denne gjengen?

– Det er utrolig inspirerende. Seier for laget var det viktigste for meg, og egne ambisjoner ble mindre viktig.

Dessverre fikk han ikke bidratt helt til mål selv. Han skadet girsystemet ved matstoppet på Kvam, og mistet kjedet et par timer senere. Da kom han seg aldri opp igjen til laget.

– Jeg må innrømme at jeg felte en tåre mens jeg syklet alene til Lillehammer. Mest fordi det var så ergerlig å ikke kunne bidra videre så laget skulle vinne. 

Veien videre

Før rittet var Hans helt sikker på at dette var hans siste år som amatørsyklist.

– Men det gjør noe med deg når gutta som sitter helt nedkjørte på kunstgresset i Vallhall spør «Skal vi vinne Vättern Rundt neste år eller?». Laget er unikt og veldig samkjørte nå, så det å ikke bygge videre på dette er kanskje ikke et alternativ. Å forsvare tittelen henger jo også høyt.

Men akkurat nå skal Hans nyte sommeren. Sykle når han føler for det, og ikke når han må. Så vil tiden vise hva som skjer videre.

– Til slutt vil jeg også rette en stor takk for kampen til TPX. En verdig motstander med mye fine folk. Jeg har fått mange hyggelige meldinger og gratulasjoner fra de, og stemmingen mellom lagene var meget god både før og etter ritt. Å vinne dette fire år på rad er en bragd de fortjener all ros for. 

Jørn Arve Pedersen fra Skogn blir stadig omtalt som «Kongen av Jotunheimen» på sosiale medier. Og det er ikke uten grunn. Den spreke trønderen deltok i Jotunheimen Rundt allerede i 1998.

– Jeg syklet ni år på rad før noen hofteproblemer satte meg ut av spill noen år, forteller han, og legger til:

– Så har det gått i ett igjen, med unntak av ett år da jeg gikk med gips på grunn av brudd i hånda.

Nå er han klar for det tøffe rittet enda en gang.

– Jotunheimen Rundt har rett og slett blitt en del av meg, som jeg må opp og gjennomføre hvert år. Jeg er generelt ikke særlig god i motbakker, men jeg har stort sett gode bein i fjella rundt heimen.

Tips

Som en supererfaren JR-syklist, har vi spurt Jørn om han kan dele sine aller beste tips. Det gjorde han med glede.

Her er hans beste råd:

1. Det viktigste for meg er å ha nok timer på setet før jeg starter. Det være seg ute på landeveien, spinningsykkel eller på CX.
2. Bekledning er bestandig vanskelig, da det som regel svinger mye under en tur. Da er systemet med frakten av bagasje til stasjonene helt supert (bortsett fra i fjor).
3. Når det gjelder næring underveis, så bruker jeg Herbalife Prolong på flaskene, og litt Sognemorr å spise for å få litt salt. Har også med litt gel, som inntas jevnlig.
4. Det beste tipset jeg har til de som ikke har kjørt før, det er å starte forholdsvis rolig opp Filefjell og Valdresflye. Den store testen starter fra Lom. Og ikke minst bør en ha litt igjen til Hafslobakken etter Gaupne. Da er man psykisk innstilt på at man snart er i mål, og på løypeprofilen ser bakken ut som en fartsdump. Sannheten er at den er nøyaktig 8 km lang fra utløpet av tunellen, og stiger opp til nesten 400 moh. Derfra og inn er det bare flyt og kos.

Har du en mor, venn, bror eller nabo som deltar i Styrkeprøven? Da kan du følge med på hvordan de gjør det underveis her!

Slik gjør du det:

1. Trykk på linken nedenfor:
   https://live.ultimate.dk/desktop/index.php
2. Trykk deretter på Styrkeprøven
3. Søk på det laget eller den syklisten du leter etter

Så er det bare å heie i vei!