Kategori: Meg og Styrkeprøven

Magnus Nordahl bor i Bærum, fyller straks 30 år og er forlovet med det han beskriver som verdens fineste jente. På fritiden konkurrerer han i hinderløp (OCR), og tidligere har han også vært toppidrettsutøver i svømming.

– Jeg liker å trene variert og allsidig, og jeg sier sjeldent nei til en utfordring, forteller han om seg selv.

Sjokket

I 2019 ble livet snudd på hodet for den aktive utøveren. En helt vanlig dag våknet han med hodepine.

– Jeg tenkte at det bare ville gå over, som en vanlig hodepine gjør, forteller han, og legger til:

– Men etter to uker uten bedring og en følelse av at hodet skulle sprenge når jeg gikk på do, så oppsøkte jeg legevakten. Der fikk jeg beskjed om å ta en Paracet, så ville det gå over.

Men det gjorde det ikke. En uke senere hadde Magnus en så trykkende og vond følelse i hodet at han oppsøkte legevakten på nytt.

– Jeg fikk samme beskjed som sist. Men siden dette ikke føltes ut som en vanlig hodepine, bestilte jeg time hos Volvat.

Derfra ble han sendt rett videre til Ullevål sykehus for MR av hodet. Resultatet var totalt nedslående. MR-en viste en cyste i hodet på størrelse med en tennisball.

– Jeg ble operert 4. mars og lå to uker på sykehus før jeg fikk dra hjem. Etter operasjonen klarte jeg ikke å gå fordi kroppen var så nedkjørt, forteller han.

– Det preger meg

Årene etter den omfattende hodeoperasjon har vært tøffe for Magnus. Det har han spesielt fått kjenne på psyken.

– Uten å gå for mye i detalj så er det belastende å sende flere hundre jobbsøknader og få avslag gang på gang. Det preger meg ved at jeg sliter med å få politijobb, sier han, og fortsetter:

– Da jeg gikk ut av politihøyskolen i 2017 var det vanskelig å få seg jobb. Når du krydrer det med hodeoperasjon og hull i CV-en, så blir det ikke akkurat lettere.

I forkant av operasjonen hadde Magnus meldt seg på et 24-timers hinderløp med tre kompiser. Løpet hadde han gledet seg til i fire år.

– Motivasjonen for å få det til var enorm. Selv om mange sa at det er helt usannsynlig at jeg skulle klare det, så gikk jeg fra å ikke kunne gå, til å gjennomføre løpet på under tre måneder etter hodeoperasjonen med ekstremt målrettet trening.

Sykler for mental helse

Nå står snart neste store utfordring for tur. Siden beina tåler mindre løping, har det blitt stadig mer sykling på Magnus. I helgen deltar han for aller første gang i Jotunheimen Rundt.

– Jeg grugleder meg. Jeg gleder meg til å sykle med en god kompis og oppleve nydelig norsk natur, også gruer jeg meg til smertene og vondtene som kommer til å oppstå. Jeg har syklet for få langturer til at rumpa er bra herda, hvis det er lov å si, sier han spøkefullt, og legger til:

– Når det er sagt, så er jeg glad i å pushe meg og se hva jeg er kapabel til, både fysisk og psykisk.

Magnus og kompisen sykler ikke bare for seg selv i helgen. De skal nemlig sykle det beintøffe rittet til støtte for noe større.

– Det å vise at man har det tøft og er sårbar, er noe vi menn gjerne sliter med å både vise og dele. Men det trenger ikke nødvendigvis være en svakhet, og det vil vi belyse med å sykle Jotunheimen Rundt til støtte for mental helse, forteller han.

Innsamlingen er allerede godt i gang på Spleis.

– Jeg er glad i mennesker og det å hjelpe mennesker. Hvis jeg kan være åpen om mental helse og hjelpe andre til å tørre å åpne seg, så er det en stor glede for meg.

Babes On Wheels har akkurat fullført sitt første Styrkeprøven-ritt. Det er mye takket være Ingunn.

Ingunn Marie Baastad bor på Nordstrand i Oslo med familien sin, og har alltid vært aktiv. Hun har spilt fiolin siden hun var fem år gammel, og drevet med friidrett og langrenn siden hun var ti. 49-åringen har lang erfaring som gruppeinstruktør på Sats, og er også trener for de yngste ungene i Frøy Kids.

– For seks år siden kjøpte mannen min en «ordentlig» landeveissykkel til meg, og da ble jeg fullstendig hekta på det, forteller hun.

Sykkelglede

Sykling har etter hvert blitt en stor del av Ingunns liv. Hun forteller at det er naturen og omgivelsene som gir henne de beste opplevelsene.

– Det er så mye vakkert å se på! I tillegg så er det jo selvsagt helsebringene, ikke bare fysisk, men også mentalt. Man trenger nesten ikke psykolog om man har en sykkel, sier hun, og legger til:

– Deler man opplevelsen med noen, får man det sosiale aspektet ved det også. Det er jo faktisk et kinderegg.

Fra drøm til virkelighet

– Når jeg selv startet å sykle på landeveissykkel, savnet jeg et miljø der jeg kunne lære og bli inspirert av andre jenter, men det fantes ikke. Det var kun klubber, og da ble terskelen for høy for meg, forteller 49-åringen.

Ingunn ønsket ikke å binde seg for mye til treninger og opplegg, men ville heller sykle når det passet henne.

Ideen om å starte et eget jentelag diskuterte hun lenge med mannen sin.

– Til slutt sa han «Nå synes jeg bare du skal gjøre det. Kjør på!»

Og dermed ble drømmen til virkelighet.

– Han hjalp meg med navnet, for vi ønsket et navn som skulle være gøyalt og inviterende. Et lag hvor alle kunne bli med, uansett nivå. Og det funket. Jeg publiserte på egne sosiale medier-plattformer, og vips hadde jeg et 100-talls medlemmer. Så startet hele eventyret.

– Laget vårt er en veldig blandet gruppe av jenter på alle nivåer. Vi har jenter som kanskje har kjøpt sin første sykkel, jenter som sykler i klubber, jenter som har menn som sykler mye, og vi har jenter som omtrent er på proft nivå, forteller hun, og legger til:

– Fellesskapet er at vi har det gøy sammen, vi inspirerer hverandre, vi finner nye turer sammen, vi bygger nettverk og vennskap. Og når det er uten betingelser å være med så blir det straks mye enklere å være medlem. Det er så verdifullt!

Jentene har også tre mannlige trenere, som bidrar til læring og god stemning. Ingen får betalt, og alle gjør det av egen fri vilje.

Lillehammer-Oslo

I år deltok jentelaget for første gang i Lillehammer-Oslo under Styrkeprøven. Målet var å ha det gøy, sykle sikkert og samarbeide om å få alle jentene i mål.

– Det klarte vi med glans, og vi gjennomførte som vi planla. Det var helt magisk. Vi drakk masse, fylte flaskene på hver matstasjon, spiste mat og tok en pause hver gang. Vi holdt motet oppe, snakket sammen, hjalp hverandre når vi fikk litt krampe i laget og flere var litt i kjelleren. Da flyttet vi på oss, skravlet sammen, tullet litt, motiverte, og så var vi oppe og nikket igjen.

Ingunn forteller om et hav av følelser når laget rullet inn på Vallhall.

– Vi begynte å grine alle sammen, fordi vi gjorde dette sammen. Flere av jentene hadde aldri syklet så langt, noen har ikke trent så mye, og hun ene er døv. Det er altså så utrolig imponerende. Jeg er så sykt stolt av jentene!

– Det var litt morsomt som skjedde underveis i rittet også. Vi passerte flere lag, blant annet et par herrelag. Da ble det ropt bra med komplimenter etter oss som «fy søren, dere ser ut som en million», og «makan til kvallitet», med to L-er. Sistnevnte var et trønderlag som hadde syklet fra Trondheim. Da kjente vi at energinivået steg et par hakk. Det er gøy når man heier på hverandre der ute. Det gjør den store forskjellen.

– Ga rittet mersmak?

– Om det gjorde! Vi skal i hvert fall sykle samme distanse neste år, men nå har også mange av jentene snakket om at vi burde teste Trondheim-Oslo. Det skal vi komme tilbake til, men det frister veldig. 

Det er alltid knyttet stor spenning til lagkonkurransen i Den store styrkeprøven. De siste fire årene er det Trønderekspressen som har dominert konkurransen, men i år ville østlendingene det annerledes. I Vallhall Arena kunne de slippe jubelen løs etter en maktdemonstrasjon.

– Gratulerer med årets lagseier! Hvordan føles dette?

– Det er vel den råeste følelsen en amatørsyklist kan få! Spesielt når det er noe man har jobbet målrettet for i fire år, og var så nær i fjor. Det var en stor drøm som gikk i oppfyllelse. En skikkelig lagseier, forteller lagkaptein Hans Helmenbakken.

Bedre forberedt enn noen gang

Hans forteller at laget har kjørt to oppkjøringsritt for å sette rulla og få god flyt i den. I tillegg hadde de en generalprøve 14 dager før, der de kjørte to runder rundt Randsfjorden i 300 km med 40 km/t i snitt. Der fikk de også øvd seg på matstopp.

– I år var vi bedre forberedt enn noen gang. Vi traff 100% på planlegging og gjennomføring.

Planen var å ha med alle til Lillehammer.

– Det hadde vi også hatt om det ikke hadde vært for en tidlig velt der vi måtte stoppe med laget. Det gikk bra med rytter og han forsøkte å sykle videre, men sykkelen var ødelagt, sier han, og legger til:

– I tillegg fikk vi teknisk på to personer. Men at vi var 27 stk på Øyer var avgjørende for at de sterkeste som fullførte rittet hadde en «lett» reise dit, og dermed hadde mer å kjøre med fra Lillehammer og inn.

– Den lagfølelsen vi hadde i år var unik. Så god stemming som det var på torsdag og fredag i Trondheim, på oppkjøringsritt og generalprøve, gjorde meg sikker på seier i det vi rullet ut natt til lørdag. Alle ville blø for hverandre.

Mye nytt

I fjor, da de fortsatt het Team Heinemann Oslo, ble laget stresset etter Kvam. En smule overtenning og høyt adrenalin gjorde at laget ble kjørt i stykker.

I år hadde de en helt annen kontroll.

– Med unntak av den lille velten etter fem mil, som vi tapte ca. to minutter på, så har jeg aldri tidligere kjørt i en bedre organisert rulle. Den ble styrt av de andre kapteinene med Remy Dirks i spissen, skryter han, og fortsetter:

– Det var et skoleeksempel på en rolig og fin rulle som gjorde at vi relativt enkelt og med lave pulsverdier kunne holde farten oppe.

I tillegg til nytt navn, har laget gjort flere endringer i år.

– Vi fikk inn to nye kapteiner i Remy Dirks og Ottar Farstad som gjorde en veldig god jobb både under forberedelser og ritt. Videre vil jeg trekke frem evig unge Øyvind Melvold som er den siste kapteinen, han gjorde en veldig god jobb med å rekruttere alt av gode syklister på Østlandet.

I år var de oppimot 40 ryttere i bruttotroppen, mens i fjor var de kun 22 stk en uke før start.

Stolt kaptein

Lagkapteinen har hatt en lang reise til denne seieren. Derfor smaker det ekstra godt.

– Hadde noen fortalt meg for 8-9 år siden når jeg kjøpte min første sykkel og var så utrent at jeg ikke klarte å fullføre min første 10-kilometer uten å stoppe, at jeg skulle være kaptein på laget som vinner Trondheim-Oslo, så hadde verken jeg eller noen andre trodd på det. Jeg veide vel 110 kg på den tiden, forteller han, og legger til:

– Veien var lang, men motivasjonen kom når jeg stadig ble bedre. Den dagen jeg ble med i Rye XP var standarden satt. 

– Hvordan er det å være lagkaptein for denne gjengen?

– Det er utrolig inspirerende. Seier for laget var det viktigste for meg, og egne ambisjoner ble mindre viktig.

Dessverre fikk han ikke bidratt helt til mål selv. Han skadet girsystemet ved matstoppet på Kvam, og mistet kjedet et par timer senere. Da kom han seg aldri opp igjen til laget.

– Jeg må innrømme at jeg felte en tåre mens jeg syklet alene til Lillehammer. Mest fordi det var så ergerlig å ikke kunne bidra videre så laget skulle vinne. 

Veien videre

Før rittet var Hans helt sikker på at dette var hans siste år som amatørsyklist.

– Men det gjør noe med deg når gutta som sitter helt nedkjørte på kunstgresset i Vallhall spør «Skal vi vinne Vättern Rundt neste år eller?». Laget er unikt og veldig samkjørte nå, så det å ikke bygge videre på dette er kanskje ikke et alternativ. Å forsvare tittelen henger jo også høyt.

Men akkurat nå skal Hans nyte sommeren. Sykle når han føler for det, og ikke når han må. Så vil tiden vise hva som skjer videre.

– Til slutt vil jeg også rette en stor takk for kampen til TPX. En verdig motstander med mye fine folk. Jeg har fått mange hyggelige meldinger og gratulasjoner fra de, og stemmingen mellom lagene var meget god både før og etter ritt. Å vinne dette fire år på rad er en bragd de fortjener all ros for. 

Anne Edelved er en av Styrkeprøvens utenlandske deltakere. 55-åringen kommer fra Danmark, og bor i Holbæk på Sjælland.

– Jeg har alltid drevet med sport, forteller hun.

– Håndballen har vært min favoritt. Der spilte jeg på toppnivå til jeg var 47 år gammel.

Robinsonekspedisjonen

Da Anne la håndballskoene på hylla, oppstod det et tomrom i livet. Den aktive dansken hadde lyst til å prøve noe nytt.

Selv hadde hun fulgt med på reality-programmet Robinsonekspedisjonen i lang tid. Konseptet går ut på at en gruppe mennesker skal bo på en øde øy med minimalt av utsyr og mat. De deles inn i to lag, og kjemper mot hverandre i ulike konkurranser.

– Jeg har alltid elsket konkurranse, og det å være et godt menneske uten tilgang på mat ville jeg gjerne prøve, sier Anne, og fortsetter:

– Jeg kom med, og det var en vill opplevelse og utfordring.

Anne fikk hele 31 dager på øya, og endte til slutt på en niende plass, av til sammen 27 deltagere. Utfordringene stod på rekke og rad i de ukene.

– Man får lite å spise, sover i sanden og er sammen med mennesker som er egoistiske, og ikke til å stole på. Men det viktigste på turen var at jeg var meg selv hele veien.

Nye utfordringer

Annes hverdag er også svært aktiv. 55-åringen driver med yoga, pilates og bader i havet hele året. I tillegg har hun alltid syklet til jobb, og i 2020 meldte hun seg på Team Rynkeby Holbæk.

– De sykler for å støtte kreftrammede barn, forteller hun, og legger til:

– Man kjøper en pakke med sykkel og tøy, og etter mange treningsturer sykler man til Paris på syv dager. Det er ca. 1450 km.

Koronapandemien satte en stopper for Paris-turen det året, og sykkellaget valgte heller å sykle Danmark rundt på den samme tiden. Året etter fikk de heldigvis oppleve turen til Frankrike.

Men det er ikke den eneste lange turen den spreke dansken har opplevd på to hjul.

– Det lengste jeg har syklet i strekk er fra Århus til København. Det er 370 km, og her syklet jeg sammen med Niels Erik Petersen.

Det var også han som ga henne utfordringen om å prøve Trondheim-Oslo i Styrkeprøven.

– Så jeg er påmeldt med fem sterke menn, og jeg gleder meg til å komme opp og teste krefter i Norges vakre land. Jeg tror på at jo lenger jeg er aktiv, jo bedre har jeg det. Jeg elsker å sykle og merke vinden, solen og gleden i kroppen, i tillegg til vakker natur.

Ole Petter Mørck Larsen har deltatt flere ganger i Styrkeprøven, og hele ti ganger i Jotunheimen Rundt. Men ett av rittene skiller seg kraftig ut.

Ole Petter Mørck Larsen kommer opprinnelig fra Oslo, men bor i dag i Elverum. Han er gift, har to sønner på 19 og 5 år, i tillegg til en bonussønn på 18.

– Når jeg ikke jobber eller er med familien så liker jeg å sykle lange turer langs landeveien, og oppleve Norge fra sykkelsetet, forteller han.

For sykling har alltid betydd mye for 49-åringen. På fritiden driver han et sykkelverksted hvor han hjelper andre med å holde både nye og gamle sykler ved like.

Som far, så sønn

Ole Petter var ikke den første i familien til å interesse seg for sykkel. Hans far har nemlig vært løypesjef for Den Store Styrkeprøven Trondheim – Oslo i en årrekke.

– I utgangspunktet ville han ikke at jeg skulle sykle, fordi man så lett kan bli skadet, forteller Ole Petter.

Og det er kanskje ikke så rart. For han hadde selv opplevd å bli påkjørt bakfra av en bil. Frykten var derfor stor for at det samme skulle skje med sønnen.

– Men jeg hørte ikke så mye på han, som tenåringer flest, og det var nok i bunn og grunn han som inspirerte meg til å starte med sykling i utganspunktet, sier han, og legger til:

– Jeg så hvor stor glede han hadde av syklingen, og ville gjerne oppleve det samme. 

Kreftdiagnosen

Selv om sykkelgleden har vært stor, har ikke alltid Ole Petter hatt anledning til å gjøre det han liker aller best. For i 2010 ble livet snudd på hodet.

– Jeg fikk først beskjed om at jeg hadde fått testikkelkreft og at jeg måtte opereres, for deretter å fortsette med cellegift, forteller han.

Deretter ble han skrevet ut, men han fortsatte å gå til jevnlige kontroller.

– På første kontroll var det spredning til lymfene, og jeg måtte igjen gjennom en tøff cellegiftkur i seks måneder for å bli frisk, sier han, og fortsetter:

– Gjennom hele perioden var jeg veldig opptatt av å holde meg i bevegelse det lille jeg kunne, og hvert skritt var en seier. Jeg gikk hver eneste dag, og jeg er overbevist om at det hjalp meg videre og dit jeg er er i dag. Frisk og uten nevneverdige ettervirkninger. 

– Hvordan var hele den opplevelsen?

– Det var absolutt ingen god opplevelse, men jeg mener jeg har et bedre syn på livet nå enn jeg hadde før. Jeg tar ingenting for gitt lenger. Man må leve mens man kan og prøve å gjøre det beste ut av hver eneste dag.

Og det har han virkelig gjort. Etter et tøft år med kreftdiagnose, cellegift og spredning valgte han å melde seg på Jotunheimen Rundt.

– Jotunheimen Rundt i 2011 var veldig følelsesladd for meg. Jeg var så utrolig glad for å være frisk igjen og at jeg kunne sykle yndlingsrittet mitt nok en gang. Det var helt forferdelig dårlig vær på rittet det året, så det var en prestasjon i seg selv bare det å fullføre. Det var mange som brøt det året, og jeg er utrolig stolt over at jeg klarte å gjennomføre, forteller en ydmyk Ole Petter.

Jotunheimen Rundt er nå en årlig tradisjon for sykkelentusiasten.

– Jeg synes det rittet er så fantastisk, med soloppgangen over Valdresflya og så utrolig mye fin natur å se på, sier han, og legger til:

– Det er også et veldig sosialt ritt med lite mas om tid og prestasjon. Vaflene på Sognefjellet må man heller ikke glemme. Det er helt magisk. I tillegg er arrangørene utrolig hjelpsomme og motiverende underveis.

– I følge legene mine kan jeg egentlig ikke sykle, forteller tyske Lara Wolleschensky.

Lara Wolleschensky var uheldig og fikk et hjerneslag under fødselen. Det har ført til hemiparese på hele venstresiden hennes, som betyr at halve kroppen ikke kan kontrolleres eller beveges ordentlig.

– Jeg har alltid hatt problemer med å gå, balansere og bruke venstre hånd. Det førte til at legene tidlig i livet mitt mistenkte at «enkle ting» som å sykle eller gå langt kunne bli vanskelig for meg, forteller hun åpenhjertig.

Likevel ønsket foreldrene hennes at hun skulle være aktiv og få lov til å prøve alt. Storesøsteren var hennes store forbilde.

– Det var slik jeg lærte å sykle i tidlig alder. Å tråkke jevnt, bruke begge halvdelene av kroppen likt og trene balanse var bra for meg, sier hun, og fortsetter:

– Dermed meldte foreldrene mine meg inn i en sykkelklubb. Jeg var den eneste med et handikap.

Utveksling til Norge

Da Lara var 15 år ønsket hun en forandring i livet sitt. Skoleåret 2013/14 pakket hun pakket sakene sine og dro på utveksling til Norge.

– Jeg bodde i en vertsfamilie i Nord-Trøndelag. Året var helt fantastisk. Kanskje det beste året i mitt liv, sier hun.

Hun forteller at hun i dag, ni år senere, fortsatt har god kontakt med de hun ble kjent med i Norge. Nesten hvert eneste år reiser hun på besøk.

– En del av hjertet mitt er fortsatt i Norge, sier den tyske jenta.

Nye utfordringer

Kun et halvt år etter utvekslingsåret fikk Lara plutselig store problemer med å gå. Hendene begynte å skjelve. Det var da hun fikk diagnosen Multiple Sklerose (MS), som gjør at nervesignalene forstyrres eller blokkeres.

– Da virket sport meningsløst for meg, forteller 25-åringen.

I 2018 tok hun derfor kontakt med «Besi & Friends». Det er en stiftelse som støtter mennesker med autoimmune og nevrologiske sykdommer. Stiftelsens leder, Andreas Beseler, kom med en klar oppfordring:

– Bare sykle. Det spiller ingen rolle om det er 20 eller 70 km, eller om du trenger en eller tre timer på det. Det viktigste er at du alltid har det gøy. Du vil merke at det vil hjelpe deg.

Og det har det virkelig gjort. Under koronapandemien syklet Lara flere lange og vellykkede distanser.

– Jeg merket at sykling hjelper meg i kampen mot MS-en min, sier hun.

– Styrkeprøven er en drøm

I Tyskland deltok Lara i flere ulike sykkelritt. Men det var først på en ferietur til Norge at hun fikk høre om Styrkeprøven.

– Etter den samtalen kunne jeg ikke slippe tanken om å delta i denne konkurransen, sier hun, og legger til:

– Å sykle fra en region hvor jeg nesten har levd et år, og gjennom dette fine landet helt ned til hovedstaden. Det gjør at Styrkeprøven er en drøm nå.

Og drømmen kan snart bli virkelig. Den tøffe 25-åringen sikter seg inn på neste års ritt.

– Jeg føler meg klar til å prøve hele distansen, selv om jeg ikke vet om et MS-tilbakefall kan komme før juni. Hvis det skjer vil jeg prøve igjen i 2024 og eventuelt helt til jeg klarer å oppfylle drømmen min.

For å gi opp er ikke et alternativ for Lara.

For 26 år siden fant Magne ut at han har en sykdom som gir døvblindhet. Det har aldri tatt fra han sykkelgleden.

Magne Fridtjof Karlsen bor på Kløfta og ble født med hørselstap, som gjør at han bruker apparat på begge ørene. I 1996 fant han også ut at han har «Retinitis Pigmentosa». Det er en sykdom som skyldes genfeil, og rammer netthinnen og tap av synet. Vanligvis først i form av nattblindhet, og etter hvert økende tap og innsnevring av synsfeltet.

– Jeg har ca. tre prosent sidesyn, forteller han, og legger til:

– Jeg kan fortsatt se landskapet på avstand, men jeg har dårlig sikt på kort avstand. Det kalles døvblindhet, for det er kombinert syn- og hørselstap.

I dag er det omtrent 350 stk i Norge som er registrert med døvblindhet.

– Man må se muligheter og ikke bare begrensninger

Magnes sykdom fortsatte å utvikle seg etter at han oppdaget den. I 2011 bestemte han seg derfor for å slutte å sykle alene. Likevel ønsket han å bli i det gode sykkelmiljøet og fortsette å kjenne på mestringsfølelse.

– Man må se muligheter og ikke bare begrensninger, så da var tandemsykling en fantastisk løsning, sier han.

Han forteller at overgangen fra singel til tandem gikk greit, men innrømmer samtidig at det var uvant å ikke lenger ha kontroll på giring og bremsing.

I dag er han medlem av Achilles Norway. Det er en idrettsforening for alle funksjonshemmede som ønsker å drive idrett. Achilles er ikke en egen, offentlig sykkelklubb, men de er inkludert i Moss Cykle Klubb som en egen tandemgruppe.

– Jeg er imponert over hvordan Moss CK har tilrettelagt for oss med piloter osv. Og ikke minst treningsopplegget i samarbeid med Fokus Trening i Moss, skryter han, og fortsetter:

– Og jeg er takknemlig for de pilotene som har stilt opp på ritt, treninger og bidratt til alle opplevelser!

Tidenes første i Jotunheimen Rundt

Magne har deltatt hele ti ganger på Lillehammer-Oslo, åtte ganger på Trondheim-Oslo og to ganger på Jotunheimen Rundt. I tillegg har han vunnet NM tempo tre ganger og NM cupen to ganger.

Han er også den første til å fullføre Jotunheimen Rundt på tandem.

– Jotunheimen Rundt er det fineste turrittet. Det er en fantastisk og spektakulær naturopplevelse, forteller han, og legger til at hans supre pilot Geir Wiggen har vært med på begge turene.

Men selv om han har opplevd mye allerede, stopper det ikke her for den målbevisste rytteren.

– Målet neste år er å kjøre Trondheim-Oslo, hvis jeg får pilot. Ellers blir det Lillehammer-Oslo og Jotunheimen Rundt for tredje gang. Mine forventninger er som vanlig å få gjennomført disse rittene, men samtidig skal det klaffe med både piloter og form, avslutter han.