Henning Rodequist

Startnummer 24 fra Trondheim

Styrkeprøven fra Trondheim til Oslo er et tradisjonsrikt og kjært sykkelritt for mange syklister fra inn- og utland. Her kjemper mann og kvinne hver sin kamp mot kropp og sinn for å overvinne de 540 kilometerene til hovedstaden. Hver og én med sine individuelle forutsetninger og målsettinger.

HenningRodequist02

Publisert:
Sist oppdatert:

Etter å ha hoppet av klubbsirkuset for noen år siden er målsetningen nå bare å fullføre Styrkeprøven fra Trondheim. Ingen følgebil eller lag. Dvs. man starter jo gjerne med et lag og henger på så lenge det føles riktig. Og slik går jo gjerne kilometerene nedover mot Oslo. Man henger seg på litt her og der. Da blir turen en del lettere enn om man skulle sykle alene. Jeg har imidlertid alltid sett opp til de som tar turen alene. Uten å henge på, uten følgebil eller støtteapparat, annet enn matstasjoner og sanitet. Uten søvn og over 24 timer på sykkelen.

For undertegnede er det å fullføre Styrkeprøven nærmest blitt en avhengighet. Det skal man gjennom. Uansett. Flest mulig ganger. Så lenge helsa holder. Koste hva det koste vil. Også krysser man fingrene for god helse hvert år og forhåpentligvis i mange år til. Når helsa er god, hva kan så hindre en i å fullføre turen fra Trondheim til Oslo? Styrkeprøven 2019 skulle muligens ha svaret på akkurat det.

Værmeldingen viste hovedsakelig vestavind og litt vekslende vær. Litt kjølig, men i utgangspunktet en værtype som burde passe undertegnede godt. Selv meldte jeg meg på en pulje med start kl. 03.55 lørdag morgen (Foss XP). Her kjente jeg en kamerat og målet var bare å henge med laget hans så lenge jeg fant det fornuftig. I målområdet møtte jeg en eldre kar som egentlig hadde start kvelden i forveien. Pga. sykkelhavari hadde han imidlertid ikke fått mulighet til å starte før nå, ca. 7 timer senere. Så der sto vi, bakerst i en gjeng som i utgangspunktet var altfor spreke for oss.

Startskuddet gikk og speaker Ingar Wilhelmsen ønsket oss som så ofte før, en god tur til Oslo. Klikk klikk i pedalene og lykkeønskninger fra medsyklister idet vi forlot målområdet foran Nidarosdomen.

Utgansgsfarten var god. Akkurat nok til at jeg kunne henge på en stund opp mot fjellet.

Vi suste gjennom Heimdal, Melhus, Kvål, Ler og Lundamo. Ved Horg Kirke utenfor Lundamo er det imidlertid stopp. Skikkelig stopp. Bakgiret har røk tvers av og tok med seg noen av eikene.

Så der står jeg. Uten telefon, uten penger, uten legitimasjon, men med en havarert sykkel.

"Tidlig en søndags morgen..", som det heter i den berømte julesangen.

Alle lag har startet fra Trondheim. Nå er gode råd dyre. Uten penger får du igrunn ikke kjøpt noen gode råd heller, annet enn dine egne. Etterhvert får jeg stoppet en bil. Damen låner meg mobil og ofrer frokosten sin som en liten trøstepremie for at jeg i allefall kom meg til Lundamo (av alle ting, en banan). Jeg ringer Styrkeprøvens tekniske service og som ventet er ikke dette deler de har i bilene. Her må det repareres eller skaffes en sykkel, sannsynligvis i Trondheim. Med samtlige lag på god vei mot Oslo ser ikke dette særlig lyst ut. 2 biler stiller imidlertid raskt fra Styrkeprøvens serviceteam, én på vei mot Oslo, den andre på vei til Trondheim. Styrkeprøvens servicefolk gjør det de kan, men hverken sykkel eller deler er å oppdrive. Jeg tar valget og blir med bilen til et "dødt" Trondheim. Ringer mine nære og kjære først for å informere om situasjonen. Deretter begynner dvs. søk etter potensielle sykkelbutikker i Trondheim og forhåpentligvis et mobilnummer som muligens besvares selv om klokka er før 06.00 en søndag morgen. Første forsøk er til et nummer på en Facebook side for sykkelbutikken Elleve. Blink! Vi har 20 min. til ankomst butikk. Innehaver klarer å være der på ca. 20 min. Så langt, så bra!

Deler er på lager, men jeg er skeptisk til å begynne å reparere på min trofaste Pinarello.

Ettersom jeg har hatt en del utfordringer og opplevd et stadig mer skrantende forhold til min kjære Pinarello, er jeg usikker på om den er det rette valget. Jeg kan ikke risikere noe særlig mer nå. Jeg trenger en ny sykkel. NÅ! Uten kort, uten penger. På kreditt, please!

En noe skeptisk innehaver løsner bakgiret på Pinarelloen. "Jeg trenger en sykkel, fort! Den der! Den i vinduet". En klassisk, men moderne Colnago C59. Neppe den billigste, men den som ser mest klargjort ut og i riktig størrelse for en kar på nærmere 190 cm. Etter en times tid med iherdig mekking er sykkel klar og jeg har skrevet en hjemmelaget kjøpskontrakt i mellomtiden. Mor har sendt kopi av legitimasjon så da er jeg straks blitt litt mer troverdig. Utenfor i gata får en Styrkeprøven bil rødt lys. Jeg iler ut og får stoppet den før det blir grønt. Sjåføren har tid til å vente maks 10 min. I butikken justeres gir og sete på rekordtid. Etter en drøy time forlater sykkelen butikken og en meget serviceinnstilt, men også forundret innehaver står igjen. Sannsynligvis et av de merkeligste sykkelsalgene han vil oppleve i sin karriere. Selv er min nye sykkel og jeg straks på vei mot skadestedet ved Horg kirke.

Jeg skjønner nå at søvn og sliten kropp ikke kan lyttes til. Nå skal jeg til Oslo. Milevis bak de andre og sistemann i løypa. Dette blir det en kamp for å rekke fristene nedover og muligens en kamp mot ensomheten og de indre demoner. Å bli tatt ut av rittet nå ville vært krise for en kar som sikter seg inn mot flest mulig fullførte og som nå har kjøpt en ny sykkel for en betydelig sum.

På Soknedal har de stengt matstasjonen, ikke uventet. Det er bare å sykle videre. På Oppdal har de åpent med enkel bevertning på overtid. Her møter jeg også min første syklist. En kar som ventet på noen å henge med. Skuffelsen var derfor stor når han fikk vite at det ikke kom flere syklister. Jeg var sist. Selveste oppsamlersyklisten hadde ankommet Oppdal.

Vi holdt imidlertid følge over fjellet. Turen over var som ventet i sterk motvind. Her ble fokuset å sykle så energieffektivt som mulig og spise/drikke fornuftig. Strategien ble lav intensitet og heller spare noe av energien til Gudbrandsdalen. I Dombås var det påfyll av mat og drikke fra en matstasjon som var like stengt som på Oppdal, men likevel åpen nok til å fylle på noe i lommer og flasker.

Ferden gikk videre alene. Masse nedover nå og litt etterlengtet hvile. Dessuten rikelig med adrenalin for å ikke ble for sen til fristene som hang over meg som et tungt spøkelse. Om jeg punkterte nå var sannsynligvis løpet kjørt ettersom jeg ikke hadde ekstra pariserdekk på meg. Og neppe var dette noe følgebilene hedde heller.

På Dovre begynner venstre pedal å klikke. Den er visst i ferd med å løsne (pedalene monterte jeg på sykkelbutikken så det var mitt ansvar). Jeg frykter at jeg må sykle med et ben frem til matstasjonen på Kvam. Heldigvis drar ikke pedalen seg noe lengre ut og jeg kommer meg omsider til Kvam. Her møter jeg én syklist. Én syklist et er akkurat nok. Han har riktig verktøy for etterstramming av pedal. Til min store overraskelse var det fremdeles "pølsefest" med Leiv Vidar på Kvam. To pølser rett ned og to på baklomma varmet godt i ryggen. Jeg tråkket meg videre ut fra Kvam kort tid etterpå, vel vitende om at Kvam er omtrent halvveis i Styrkeprøven.

HenningRodequist04

Underveis passerer jeg en og annen syklist og på Ringebu må jeg ta en liten pause for å senke temperaturen og strekke litt på kroppen. Jeg takler varme dårlig. Heldigvis er ikke været spesielt varmt. Da ville jeg fått problemer med tiden.

På Fåvang er dunkene med væske iferd med å bli tømt ut. Rekker heldigvis å fylle opp før jeg får en stressende beskjed fra sekreteriatet. Nå må jeg passere Lillehammer (eller var det Biri?) innen et visst klokkeslett, hvis ikke vil jeg bli tatt ut av rittet. Kaster meg straks på sykkelen. Skjønner at jeg ikke klarer tiden jeg trodde jeg hørte. I allefall ikke i den kraftige motvinden som drar seg til etterhvert som E6 svinger seg nedover siste del av Gudbrandsdalen. Gjør imidlertid det jeg kan for å komme så raskt som mulig til passering Lillehammer og matstasjonen på Biri. Har nå tatt igjen et tyvetalls soldater på forsvarets sykler i full uniform. Tøffinger det der!

Styrkeprøvens biler og sekreteriat har fulgt meg med argusøyne fra Horg kirke. Det jeg trodde skulle bli en ensom tur har blitt noe helt annet. Heiarop og mental støtte har vært en rørende og flott opplevelse underveis. Det er bare å holde ut. Jeg vil hverken skuffe meg selv eller mine nye støttespillere som også er de siste i løypa, riktignok med biler.

Etter Gjøvik holder "bollefolket" fremdeles stand i "bollesvingen". Her bugner det av boller, flagg og god stemning. Jeg sniker til meg en god klem og noen gode ord med disse flotte folka som jeg har blitt kjent med fra tidligere år.

På Skreia får jeg beskjed om at siste syklist er ca. 17 km. bak. Alle bak denne syklisten har fått nummer avrevet og vil ikke få fullført tid i Oslo. For et potensielt mareritt. Jeg haster videre, denne gang mot hjembygda. Ved Eidsvoll er vedkommende syklist ytterligere 5 km. bak. Det gir meg litt trygghet. Å sykle på hjemmebane gjennom Eidsvoll gir meg både inspirasjon, styrke og stolthet. Jeg nyter det. De tradisjonsrike hagefestene gjennom Råholt og Dal har imidlertid stilnet. Bare en og annen festdeltager rusler sliten på vei hjem.

Ved passering Dal passerer jeg en kar som skal vise seg å bli den siste syklisten til matstasjonen på Kløfta, 20 km. lengre frem. På Kløfta har Røde kors vartet opp med vafler, rømme og syltetøy. Dette skulle vise seg å være en liten favoritt og noe av det siste jeg trengte å hive innpå i denne utgaven av Styrkeprøven. Med mat i magen og godt humør svinger jeg ut vegen igjen og møter straks to deltagere på sparkesykler. For en prestasjon!

Nå er neste og siste frist kl. 06.00 Valhall, Oslo. Er i utgangspunktet svært lettet, men også uvanlig sliten i armer og bakdel. Kroppen bærer tydelig preg over å ha syklet fra Trondheim på en sykkel som er justert i rekordtempo. Men tross alt, sykkelen har holdt hele veien og gjort jobben!

Med ca. 1 times margin til stengetid ankommer jeg Valhall og blir møtt av "stor" jubel. Jubelen du får av 100 personer når du ankommer med et stort lag er hyggelig den. Men jubelen du får i en nesten tom Valhall av 10-20 ukjente personer når du har syklet alene, stort sett sist og ankommet med så liten margin, den rører og varmer mer enn noen annen jubel jeg har fått ved målgang. Det var så godt og det føltes, i all beskjedenhet, litt fortjent. Det som så svært håpløst ut ble etterhvert en Styrkeprøve som gav meg nok en opplevelse for livet. Hadde imidlertid håpet på en noe annerledes og billigere opplevelse, men i Styrkeprøven må man ta ting som det dukker opp. Det følte jeg at jeg gjorde i år også, som alle andre vil jeg tro.

HenningRodequist03

Avslutningsvis vil jeg takke alle som bidrar for at vi syklister får syklet Styrkeprøven år etter år, enten det er fra Trondheim, Eidsvoll eller noe der imellom. Ingen nevnt, ingen glemt❤️.

Å arrangere sykkelritt i Norge er ikke lenger slik det en gang var. Jeg håper imidlertid vi har Styrkeprøven i mange år til, men slik staten (les: Statens Vegvesen og politiet) legger rammene for sykkelritt i Norge, er jeg imidlertid skeptisk.

Personlig tror jeg staten biter seg selv i rumpa ved å regulere sykkelritt på den måten det gjøres i dag. Sykkelritt, fortrinnsvis turritt, har en unik påvirkning på den norske folkehelsa og de positive effektene rundt dette er noe staten ikke bør undervurdere. Enten sykling er på et profesjonelt nivå eller amatørnivå, bør staten vurdere tiltak som i større grad kan fremme norsk sykkelsport og folkehelse, fremfor å kneble den.

Henning Rodequist,
Styrkeprøvedeltager