Trondheimsturen på 70-tallet

Den gangen ble det kjørt fellesstart Trondheim-Oslo, et ekte sykkelritt. Og det var Den store Styrkeprøven. Klasseinndelingen var enkel; Aktiv klasse (Klasse 1) og Turklasse, uten noen aldersinndeling i Turklassen. Fellesstarten for aktive ble kjørt siste gang i 1976. Så begynte politiet å bry seg, da som nå. De mente puljene ble for store og fellesstarten ble avviklet. Nå er det på tide å få den tilbake, snart 40 år etter.

Verdensmester

Publisert:
Sist oppdatert:

Som fersk turrytter syklet jeg distansen første gang i 1972. Det jeg husker best var tøff motvind hele veien. Følgebil var selvfølgelig ukjent for en debutant. Ekstra klær ble pakket opp i en «pølse» rundt styret. En DBS Winner gjorde nytten som racer. Litt liten var den men motvinden var en større bekymring. Gudbrandsdalen ble uendelig lang den dagen, en ekte lang dags ferd mot natt og morgen. Distansen var offisielt 57,5 mil den gangen, knapt 3 mil lenger enn dagens løype. Selv for vinnerne ble motvinden tøff. De raskeste brukte opp mot 20 timer mens jeg brukte 6 timer mer, før målstreken ble passert i Kongens gate ved Akershus festning.

Aldri mer!

Men likevel. Året etter hadde vinden løyet og det fristet til gjentakelse, også året deretter igjen.

I 1974, fortsatt i turklassen, var jeg da bedre forberedt og delte seieren i klassen sammen med to andre og nå nesten 10 timer raskere enn i motvindsåret 1972.

Så en nedtur i 1975. Over i Aktiv klasse. Men en streikende rygg gjorde at det ble bilskyss fra Fåvang og hjemover. Da tenkte jeg at det var kanskje var like greit å gi seg med de lange utfordringene. I 1975-sesongen hadde jeg begynt å kjøre vanlige konkurranseritt og ble også premiert i NM 5-milstempoen. Så ble kanskje temporittene min sterkeste side som syklist.

God på tempo

Med ganske mange hundre mil på sykkelen på vårparten 1976 ble jeg fristet til å prøve Trondheimsturen nok en gang.

Her var det sterk internasjonal deltakelse. Finnen Teuvo Louhivuori gikk det rykter om hadde rekordnotering på 24 timers solosykling med 74 mil. Han skulle også vise seg å bli min skarpeste konkurrent etter hvert. Etter topp fart ned mot Dombås og i utforkjøringen videre fortsatte vi med bra kjøring. Fint vær, godt og varmt. De flotte italienske Duegi sykkelskoene, modell Knut Knudsen, var kommet på markedet. Dette blir saker tenkte jeg før start. De skulle etter ryktene ha veldig stive såler, i motsetning til de vi tidligere hadde; ganske myke lærsåler. Men den stive tresålen hadde en ulempe. I varmt vær brant det under fotsålen. Eneste løsningen var å pøse på med kaldt vann. Da var det behov for følgebil med mye vann i bilen.

Feltet ble mindre etter hvert og før Lillehammer var det redusert til 10 mann. Jeg hadde lenge merket med den lange finnen. Han er vel en gammel proff tenkte jeg , han kjører utrolig fint på lette gir. Det var lite konversasjon. Han kunne bare finsk!

Rett før Lillehammer tro han skikkelig til. Det var passivitet i feltet. Du har vel ikke tenkt å kjøre solo til mål? Det er over 20 mil igjen. Han fikk 100 meter, 200 meter, ingen reagerte. Jeg tar sjansen. Etter et par kilometer hadde jeg tatt han igjen. Nå var vi i alle fall to, men det ville vel være håpløst å holde unna? Med finnens 24 timers soloegenskaper og jeg som brukbar tidligere turtemporytter skulle vi kunne kjøre bra partempo sammen.

Det gikk bra lenge. Men finnen hadde egne ambisjoner. Allerede fra Stange begynte han å teste med noen saftige rykk innimellom. På den måten ble farten holdt oppe og vi fikk meldinger om god avstand til feltet bak.

Tempoet tok nok også på finnen. Med ingen dialog, annet enn på finsk, forsto jeg likevel at finnen begynte å bli sliten. Han lurte nok på hvor langt det var igjen til mål. Ved Råholt sto det et stort skilt på et hus; 61 km til Oslo. Det forsto han - og vi tråkket videre.

Jeg skjønte at nå var tiden snart inne til å gjøre noe. Snart bare 5 mil til mål. Kunne det være mulig å kjøre en vanlig 5 mil tempo? Jeg forsøkte en gang ved 50 km løypemerket. Jeg fikk 100 meter men han kommer vel tilbake tenkte jeg så jeg slapp meg ned igjen. Det var litt krig i lufta nå.

Jeg prøver en gang til – for fullt denne gang. Jeg så meg tilbake etter en stund. Finnen var borte!

Da ble det 5 mil tempo. Vi kjørte over Gjelleråsen den gangen. En ganske hard sak etter 56 mil. Jeg fikk sekundering på toppen. Du leder med 15 minutter!

Ren parade ned Trondheimsveien, rundt Sinsenkrysset og mot Valle Hovin. Over jordet inn på banen og en runde i ren Paris-Roubaix-stil.

Året etter ble det Tyrhaug-dobbel som det står i historieboka Den store Styrkeprøven.

I 1977 gikk det tidlig rykter om at det skulle være puljestart for alle. Politiet hadde sagt sitt. Maks 25 i hver pulje. Da ble det taktisk oppsett av klubbpuljer. Jeg fikk spørsmål fra Rye om å bli med i deres pulje. I tillegg nå avdøde Øystein Rohlff fra Hero. 23 fra Rye og 2 fra Hero. Rye hadde alliert seg med hjelperytter som skulle gjøre grovarbeidet opp til Hjerkinn/Dombås. Bjørn Sætre, nå generalsekretær i NCF, gjorde jobben. Og det så godt at vi før Dombås kjørt inn puljen som hadde startet 10 minutter foran oss og med en tidligere vinner i puljen. Det skapte litt dårlig stemning hos de innkjørte.

Det gikk raskt unna i et lett løypeparti etter Dombås. Likevel ble feltet raskt mindre. Etter Lillehammer var det bare 8-10 mann igjen.

Dramatikken begynte fra Hamar. Den gangen kjørte vi gjennom Hamar sentrum. Dette var på St.Hansaften og sommerfesten var i gang tidlig på kvelden der.

Inn mot sentrum følger vi etter lederbilen hvor overdommer sitter. Vi blåser gjennom byens gater og aner fred og ingen fare. Jeg kjente traseen godt fra tidligere men ble litt forvirret da lederbilen tar av en vei jeg mente gikk i feil retning. Tenkte det kanskje var en omkjøring på grunn av veiarbeid. Etter noen kilometer ble jeg likevel overbevist om at dette måtte være feil.

Noen hadde flyttet løypemerkingen i Hamar. Vi var på vei mot Elverum! Å signalisere til lederbilen nyttet ikke. Den lå for langt foran. Nå var løpet kjørt?

Endelig stoppet lederbilen. Da var vi på Løten. Skandalen var et faktum. Rittlederen hadde kjørt oss 26 kilometer ut av løypa. Rittlederen måtte ta beslutninger. Vi skulle kjøres tilbake til løypa i bil og få samme avstand til neste felt som vi hadde inn til Hamar. 5 ryttere ble stablet inn i en varebil, ble kjørt inn i løypa og forbi de som hadde ligget bak oss i løypa. Så ble det kommandert stopp og vi kravlet ut av bilen, stive og støle. Etter vel 10 minutter ble det ny start. Da hadde vi samme avstand til forfølgerfeltet som før feilkjøringen. Resten gikk greit. På toppen av Gjelleråsen fikk jeg spørsmål fra Rye-gjengen om vi skulle kjøre likt over mål etter alle strabasene. Jeg var ikke så interessert i det.

Vi kjørte en real spurt i Innspurten inn til Valle Hovin og jeg vant med en halv sykkellengde. Morsomt apropos for meg var stort intervju skrevet av skøytelegenden Sverre Farstad, den gang journalist i Arbeiderbladet; hele baksiden i mandagsnummeret.

Like stor var overskriften i Adresseavisen i Trondheim; Vinner-kvintetten kjørte bil i 26 km. Tross innlagt protest fra en av sykkelklubbene fikk jeg beholde seieren.