Team Coop Ladies

Trondheim - Oslo 2016

Styrkeprøven, er en reise gjennom alt dette. Å være godt sammensveiset som lag er viktig, å være din makkers støtte. Se henne, dulte henne i skulderen, og bare være der for henne. Neste gang kan det være deg som er en tur i kjelleren, – for det kan komme når du minst venter det.

blogg-top

Publisert:
Sist oppdatert:

Jeg kjenner isregnet piske meg i ansiktet, hendene er så kalde at jeg ikke klarer å bremse. Lårene har for lengst mistet følelsen og brillene er dekket av et tykt lag med slaps og møkk. Tannpirkeren fungerer faktisk godt til å pelle ut småstein som har satt seg mellom tennene. Vet du det?

Team Coop Ladies er i gang med oppkjøring til Den Store Styrkeprøven 2016, og vi får beskjed av erfarne teammedlemmer, at dette må vi tåle!!

“This we can «Coop guys»! – Rett bak oss ligger en gjeng Briter og koser seg, i det vi fosser framover forbi Størens bakeri og opp mot Drivdalen. Medvinden har gitt oss en drømmestart ut fra Trondheim. Til tross for at regnet gjør sitt beste for å legge et lokk på stemningen, har den verste spenningen fra start sluppet og vi er i gang.

Tidsfokus har blitt tonet ned i den grad vi kunne, men å ha et skjema å sykle etter, var vi enige om kunne være lurt. Etter mange vurderinger frem og tilbake ble vi enige om å klare dette på 21 timer og 30 minutter.

Skitt skitt skitt, jeg må ha vann! Ikke den søte drikken jeg har i mine flasker. Nå spyr jeg snart og vi har 450 km igjen! Ta flasken min hører jeg en lagvenninnene si - jeg har vann.

Skitt skitt skitt, det går for fort oppover, syra river i lårmusklene! Fortsetter vi slik nå holder jeg ikke lengre enn til Dovre. Det var ikke dette vi avtalte, det var nettopp dette vi ble advart mot. Dessuten ligger vi 15 minutter foran skjema til Oppdalsporten. Vi har nesten 500 km igjen!

Team Coop Ladies, inn til venstre! Betjeningen på matstasjonen Oppdalsporten vinker og peker. Og der står guttene våre linet opp med alt vi kan tenke oss. I tillegg til boksene våre, står det Cola, sjokolademelk, smoothies og bananer. Vi hiver innpå og er optimistiske. Nesten 20 minutter foran tidsskjema, men vi har ingen tid å miste. Været er topp, og veien over fjellet er fortsatt lang.

Teknisk!! Teknisk ropes det. Sykle videre dere, roper kapteinen og jeg sykler videre. Vi er 6 som sykler videre, men å sykle alene er jo ikke aktuelt, så sjefen plukket ut et par sterke damer, samt et par til som også synes motbakker er noe herk.

Motvinden slår mot oss over Dovre. 11 sekundmeter, står det på måleren ved Hjerkinn. Turen over Dovre er ca. 30 km før Dombås, men fra der er det meldt sol og medvind, men det beste av alt! - Vi er ferdig med de fryktinngytende bakkene som ALLE har advart meg mot.

Som sendt fra oven, kommer det en gruppe på 8-10 nederlendere susende forbi oss, og da er det bare en ting å gjøre! Lime seg på hjulene deres! Og der sitter vi godt vi seks. Store sterke nederlendere foran oss, hva mer kunne vi ønske?

Dovrefjell gikk som en drøm og i det de sykler inn til egen matstasjon, kan vi bare cruise ned til Dombås. For en følelse, – å bikke over kanten på Dovrefjell og tråkke det remmer og tøyler holder, kjenne solen varme, og vite, at nå er det verste gjort. Nesten 200 km og fortsatt 20 minutter foran skjema! Nå er jeg på kjente trakter og vet at herfra og inn skal i hvert fall jeg klare meg.

Dombås

Å være samlet som lag, er jo det det handler om, så å sykle fra Dombås uten å vente på resten av laget er utenkelig. Etter en liten velment diskusjon blir vi enige om å vente for å sykle samlet fra Dombås. Vi skal tross alt møte TV2 på Kvam og da er det litt underlig om vi 6 kommer først og helt alene.

I samlet tog igjen, suser vi alle 22 ned Gudbrandsdalen og med Kvam som neste mål. Drømmestrekningen å sykle er nettopp her og det må utnyttes. Sterke tøffe damer ligger i front og trekker oss andre. Det er dette vi har trent for. Ligge tett på hjulet til den foran. Tråkke akkurat passe slik at det ikke blir for vanskelig å holde hjulet for den bak. Jevne gode tråkk med fokus på sikkerhet.

Sikkerhet er nummer en, alltid for et sykkellag. Begynnerfeilen med å skape en luke, foran i laget, forplanter det seg bakover. Det blir ikke bare tøft fysisk for de som ligger bak, men også en potensiell fare. Dersom det bremses opp og den bak er uforberedt, kan det bli en alvorlig ulykke. Så derfor, – full fokus og vipps er vi på Otta.

Nå svinger Gudbrandsdalen seg foran oss som en slange langs Lågen. Det er lett å bli lurt, å tro at vi har kommet lengre enn vi tror, for alt er så likt. Dalen er lang, men fokuset er rettet mot hjulet foran meg og ikke på dalens naturopplevelser.

Tempoet ned dalen kjennes i lårene igjen, – for selv om vi har fått god rutine i å ligge på hjul, er det små luker som må stenges luker stadig vekk. Å sette sammen et lag, men ulik kjørestyrke og variert grad av erfaring med å ligge på hjul, er en utfordring i seg selv. Og når laget består av så mange som 22 ryttere, er det en tilleggsutfordring. Og sammensetningen av vårt lag er gjort med tanke på kapasitet. Det betyr at de som er antatt sterkest ligger etter hverandre og sykler to og to i front. Det er da lett at det skapes luker bak i laget, – og til stadighet å tette den er krevende. Hvem av oss det måtte være, holder ikke det i lengden. Farten må avpasses litt.

Vi har nesten 300 km igjen og tempoet kjennes i lårene. Det er ikke snakk om at noen skal måtte slippe når vi tross alt ligger nesten 45 minutter foran skjema. Sekken etableres formelt og jeg som sekkekaptein plukker ut de jeg trenger for å hjelpe meg her. Sekkens jobb et å ta bak slitne ryttere og gi de tid til å spise, drikke og hvile seg, men jobben er også å klare å tette luken frem mot rullen. Den jobben er viktig og krevende.

Vi ruller inn på matstasjonen på Kvam nesten en time før avtalt, og de to kjekke reporterne fra TV2 får det travelt med å intervjue og filme 22 damer som springer rundt for å rekke mest mulig på kort tid, tisse, skifte, spise, fylle lommer og flasker.

blogg-coop-02

Vi er halvveis og stemningen i laget er litt blandet. De fleste er gira og fulle av adrenalin. Men noen har kjent litt for mye på syre, hatt for høy puls over tid og ikke fått i seg nok næring. Frykten for å være svakeste ledd og dermed sinke laget er bidragsyter til at minst en har lyst til å trekke seg.

Vi ligger en time foran skjema, så å akseptere at noen trekker seg fordi vi har syklet for fort, er vanskelig å svelge. Etter litt omrokkeringer og overtalelser er alle 22 på hjul igjen.

I og med at vi stoppet på Kvam på grunn av TV2, er Biri neste mål. Nesten 120 km non stop før neste stopp. Fulle flasker og fulle lommer er derfor et must. Vi er klare igjen.

Klokken er 1730 og vi har 11,5 timer på å nå tidsplanen med 21 timer og 30 minutter. Det burde gå med god margin for vi har brukt 10 timer så langt! Vi startet i Trondheim kl 0730, og har lagt tilbake mange høydemeter og passert midtveis. Dette skal gå fint.

Team Coop Ladie ble etablert som lag fordi vi var mange damer som hadde lyst til å utfordre kroppen til noe den aldri hadde blitt utsatt for før, men også noen som visste hva dette dreide seg om, og som villig vekk delte av sine erfaringer. Tekniske utfordringer, smerte, vondter i mage, rygg, nakke, lilletå, stortå, rumpe- sågar gode tips om barbering, mandelolje og taping på unevnelige steder, dette hadde vi vært gjennom. Vi mente selv at vi var godt forberedt.

Styrkeprøven, er en reise gjennom alt dette. Å være godt sammensveiset som lag, å være din makkers støtte. Se henne, dulte henne i skulderen, og bare være der for henne. Neste gang kan det være deg som er en tur i kjelleren, – for det kan komme når du minst venter det.

Kapteinens motto, blir vårt motto: “pain is temporary, pride is forever”

Min gode medhjelper i sekken er verdens beste medhjelper, og motivator. Hun dytter mat i munnen på den hun ser trenger det. Har vi en vondt et sted, – kanskje i en tå, – ikke tenk på det! Sier hun. Lett for deg å si, er det lett å tenke der og da. Det er lett å få destruktive tanker, –  men det hjelper faktisk. For plutselig gjør det ikke vondt lenger.

Kvelden siger på, og Coop Ladiestoget, passerer Øyer. Nå skal vi opp i lia ved bob og akebanen, litt stigning og så nedover mot Vingrom, og etterhvert Lillehammer. Også, -da kommer turens største mentale utfordring. Herfra og inn skulle vi få kjenne på det ene sykkelhavariet etter det andre.

Jeg fikk ikke med meg alt, men kjedekutter kom godt med, likeså reserveslanger, dekkspaker, umbracojern, kjedeolje, ja jeg vet ikke hva. Det eneste vi ikke fikk bruk for, så vidt meg bekjent var girøret.

Hva nå i all verden skal man gjør med et girøre..? , men det hadde nå alle som en fått beskjed om å kjøpe!

Sekken fikk igjen beskjed om å sykle videre. Egentlig et fenomenalt opplegg, hvor vi som lagledere hadde planlagt at ved behov for teknisk stopp, skulle de som var best på mekking, samt et par sterke damer ha jobb om å sykle igjen resten av laget.

Men på dette tidspunkt er de fleste på laget på en eller annen måte involvert i et eller annet knyttet til sykkelhavariene. Sekken som skulle ligge sist, syklet da videre uten resten av laget.

Vår egen vaffel og pølsebod, cola, potetgull. Ja jeg vet ikke hva! For en herlig gjeng som står og venter på oss, med norske flagg og musikk. Gjett om det kom godt med!

Matstasjonen på Biri

Sekken fortsatte derfor fortsatt foran resten av laget som akkurat sykler inn til pølseboden i det vi forsetter. Alle sykler er fikset og alle damer er med!

Hva som bor i et menneske av jernvilje, hva som bor i et lag av teamspirit når en egentlig ikke klarer mer, og har igjen 130 km får vi nå erfare. Å henge over et gjerde, og være så dårlig at hele kroppen vrir seg i kvalme og da klare å mobilisere vilje og krefter igjen, er uforklarlig. Men tanken på å sykle fra et lagsmedlem nå kom ikke på tale. Alle skal til Oslo om vi så må bytte på å dytte.

Om det er lakris, potetgull eller noe annet vites ikke, men laget ruller igjen videre. Og nå er vi samlet igjen. Grensen til Akershus passeres og vi har snart kommet oss til enden av uendelige Mjøsa. Vi har tapt hele forspranget, men hva gjør vel det! Vi er samlet som lag, og det opprinnelige tidsskjema er fortsatt innen rekkevidde.

Mjøsa som har gjort alt for at vi skulle gi opp. Hvor mange tekniske stopp vi har hatt, vet ikke jeg. Hva vi har hatt av fysiske utfordringer vet jeg mer om, for jeg har jo vært i sekken siden Kvam.

Mine lager er velfylt, energien er faktisk oppadgående. Jeg har nok sluppet billig unna, da jeg verken har hatt tekniske utfordringer, og mine fysiske utfordringer gjorde jeg meg ferdig med etter 110 km.

De av damene som har vært teknisk support har også fungert som motorer for å kjøre laget opp igjen til.. sekken. Noen har en ekstra motor, – slik er det bare!

Sekken har fått en litt annen betydning enn i et normalt lag. Da vi har fortalt til andre syklister at alle skal samlet til mål, har de ristet på hoved. Å komme samlet som lag i mål, går bare ikke an.

Svakeste ledd, – sorry Mack, – var omkvedet. Jeg hadde nok vært den første til å bli frakjørt da jeg kjente på syre og kvalme opp Drivdalen. Dernest første sykkelhavarist, som fikk problem rett før Hjerkinn, så hadde vi falt av som fluer nedover. Hvor mange som hadde blitt frakjørt mellom Øyer og Gjøvik vet ikke jeg, men jeg tar ikke helt feil når jeg sier 4-6.

For mange som bor langs Mjøsa og nedover mot Minnesund og Eidsvoll, er å være tilskuere til Styrkeprøven en årlig event som mange har gjort til tradisjon å stå eller sitte langs veien og heie. Også på oss. Nabolagsfester, utdrikkingslag, gamle som unge står langs veien sent på kvelden, kanskje er det til og med natt. De heier oss frem, tilbyr boller og cola. For en opplevelse vi er med på!

Natten senker seg over oss, og likeledes regnet. De siste 100 km blir en mørk og kald opplevelse. At det kan bli så kaldt og mørkt midtsommers i Norge, har jeg aldri trodd. Hullete veier langs Feiring blir en skummel og guffen opplevelse. Ingen gatelys og bare mørke skoger rundt oss, men nå er stemningen på topp. Vi er optimister, – dette skal vi klare!

Over Djupdalstoppen

Kroppen dirrer av adrenalin og de siste krefter skal presses ut. Vi seiler forbi Olavsgaard, og inn på E6, vi biter tennene sammen. Noen får en sterk arm i ryggen. Til tross for at en nesten ikke klarer å holde seg på sykkelsetet selv, mobiliseres de siste kreftene til å hjelpe en lagvenninne opp siste harde kneik. Vi vet, at etter denne bakken er det bare å kruse de siste 10 km inn til Vallhall.

Team Coop Ladies, alle 22 damer, sykler over siste tidtaking i samlet flokk, på tiden 21 timer og 32 minutter.

Endelig i mål