Paris - Roubaix Challenge

Amatørenes dag

Dagen før den store dagen tilhører amatørene. Flere av de store klassikerne arrangerer ritt i samme løype dagen før. Styrkeprøven testet brosteinsrittet nede i Roubaix

Velodrome-1180

Publisert:
Sist oppdatert:

Rittet for amatører heter Paris - Roubaix Challenge og har tre distanser man kan velge mellom. Den lengste går fra Busigny og er på 172 km. De to andre distansene, 145 og 70 km, går fra Roubaix noe som gjør logistikken veldig enkel og grei. Starten er mellom 07 - 09 og det er frivillig start. Dvs du kan rulle bort og starte når det passer deg. Dette tar bort mye av stresset og trengselen og gjør opplevelsen veldig bra. Det er god plass til store vennegrupper også. Et perfekt opplegg for alle nivåer med andre ord.

Vi var en vennegjeng som bodde rett utenfor Oudenaarde i Belgia og hadde ordnet med transport ned til Roubaix god tid i forveien. Det er bare 45 km ned med bil så dette gikk veldig greit. Flere av gutta i vår gruppe hadde allerede vært i Belgia en stund og syklet amatørutgaven av Flandern Rundt helgen før.

Forberedelser

Jeg hadde lest diverse blogger fra folk som har syklet Roubaix tidligere og jeg må si at de fleste jeg leste var ganske negative. Ikke til selve opplevelsen men til brosteinen. Når jeg leste siste bladet til Landevei hvor det var intervjuet en del folk som syklet i 2015 syns jeg alle deres opplevelser virket ekstreme. Jeg lot meg faktisk påvirke litt av det helt til jeg snakket med en av de som faktisk var nevnt i bladet som fortalte meg at bortsett fra Arenberg var det null stress. Det var greit å høre.

Jeg har syklet på alt som er av brostein i Oslo frem og tilbake i et års tid og hamret løs med sykkelen på 28mm dekk. Det har vært lett match men jeg vet jo at dette ikke er sammenlignbart med Roubaix men det er jo bedre enn ikke noe. Sånn i ettertid ser jeg at det funka greit nok det.

Satte på Specialized Roubaix Pro 28 mm dekk etter sommerferien 2015 og tenkte å få flere måneder med tilvenning. Rett før jeg dro nedover satte jeg selv på dobbel styretape. Ikke på hele men på toppen, frem til skifteren og tapet godt. Det var ikke lekkert men jeg var ikke ute etter stilpoeng. Det var greit å holde i. Litt spent om jeg ville merke noe til det under all ristingen på brosteinen. Dro over Karl Johan på veien til jobb siste dagen for å kjenne litt på oppsettet. Helt perfekt. Hva kunne gå galt?

På plass i Belgia

Vi hadde tre fulle dager med trening i Flandernløypa. Det var helt topp. Massevis av sykling hele dagen og støting opp brosteinsbakker i full fart. Vi bodde tett på Taaienberg, Eikenberg, Kanarienberg og med litt ekstra tråkking kunne man kline til med en episk trippel: Oude Kwaremont, Paterberg og Koppenberg. Første dagen syklet jeg alene og var selvsagt helt ukjent med dette nettverket av veier på kryss og tvers og endte alltid opp på toppen av alle disse bakkene, så jeg startet moroa med å kjøre ned alle sammen. Det var faktisk ganske moro det også. Man får bratt læringskurve av å teste bakkene denne måten. Man skjønner fort at man må være ganske aktiv i disse bratteste partiene. Underlaget varierer og man må finne optimalt spor for å holde farten oppe. Min favoritt? Paterberg. Fikk god kontroll på Oude Kwaremont etterhvert også. Koppenberg er heftig men skikkelig seig når det bikker over 20%.

Paterberg

Paterberg, sett fra toppen. Ser flatt ut, men det er langt fra flatt!!

Koppenberg

Koppenberg, fra bunnen. Man kan ikke se toppen. Lang tøff bakke

Kwaremont

Kwaremont - med eget øl. I Belgia tar man øl veldig seriøst

Det kan jeg si med en gang. Har du mulighet bør du ta deg noen dager i dette området og teste løypa. Den er godt skiltet og det er flere koselige pensjonater man kan bo på som er mer eller mindre midt i løypa. Kort mellom de berømte bakkene og i midten av det hele er koselige Oudenaarde hvor du kan få mat og drikke, samt besøke Flandern Rundt museet og butikken.

Roubaix Challenge

Magisk morgen

Helt ok å våkne til sånt

Vi våknet rundt 0540. Ganske groggy og fin etter gårsdagens hardkjør i bakker, som ble litt lenger og mer krevende enn planlagt. Men moro var det. Hive innpå frokost og pakke sekken og vente på transport. Når man spiser Ronde van Vlaanderen-brød som er bakt lokalt rett nede i gata er det en vannvittig mye bedre start på dagen enn når man sitter på Rena og dytter innpå seig grøt før Birken. Kan ikke sammenlignes.

Det startet med at de to store bilene som skulle hente oss var 20 min forsinket noe som økte mitt indre stressnivå. Jeg hadde håpet på en tidlig start og kline til med en rask gruppe. Det var antydning til blå himmel og en fantastisk soloppgang men kun to grader. Det betydde greit med klær på, sette seg inn i bilen og slappe av totalt og drikke litt vann uten å sprenge blæra. Tror faktisk dette var første gang i mitt liv hvor jeg ikke hadde ritt-nerver. Jeg var ganske rolig og fornøyd og følte at jeg var godt forberedt, ihvertfall sa jeg det til meg selv. Jeg hadde til og med tatt på den grønne trøya til terrengsykkel.no, da jeg innerst inne tenkte på dette som et slags terrengsykkelritt. Jeg fikk rett i det også, på en slags måte.

Massevis av folk og biler i Roubaix og når vi kjørte innover mot velodromen møtte vi flere grupper som allerede hadde startet som var på vei ut av byen og inn i løypa. Jeg syklet 145 km varianten og det var det 50 km til Arenberg, som var sektor nr 18. Dvs 18 brosteinspartier på vår vei til mål. Det er over 30 km med ujevn brostein. Høres moro ut, ikke sant?

Når det gjelder den tekniske syklingen for å gjennomføre dette med stil hadde jeg konkludert med å kjøre rolig på asfaltpartiene og kline til maks på brosteinen. Hadde kjedet ladet på 52-klinga fra start til mål og det var aldri behov for å slakke opp. Tunge harde tråkk på brostein funka som bare det. Vel, Arenberg var en utfordring. Det var sølete og utrolig glatt og folk stupte i bakken rundt meg hele tiden. Det var også ganske tricky å passere folk dermed måtte man bruke hodet og ta det litt kuli her. 

Kom helskinnet ut av skogen og var ganske happy med å holde meg på sykkelen hele veien. Husket at kompisen min hadde fortalt at de tre neste også var ganske fæle før det hele roet seg ned. Greit å ha i bakhodet. Farten gikk opp igjen og jeg kjørte meg opp til noen som virket kjappe. De tre neste partiene gikk veldig greit. Klarte å holde over 30 i snittfart noe som gjør det hele mye enklere. Så teorien stemmer altså. Jo fortere jo bedre. No shit.

Det var aktiv kjøring mellom sektorene og full fres over brostein. Fant flere å kjøre med men de forsvant alle på brosteinen. Jøss, så treningen i Oslos skjulte gater hadde gitt resultater? Enten det eller så hadde jeg dagen. Følte at jeg svevde over. Dobbel styretape, tunge gir, flasker som sitter dønn i flaskeholdere. Dette er ting som virkelig betalte seg. Angrer ikke på det. Man leter desperat etter optimalt spor hele veien og fyker hit og dit på brosteinen. Plutselig støter du på folk du skal forbi og da må man ned i de kjipe partiene og tråkke på enda mer. Ingen tid å miste. Man vil være kortest mulig tid på brostein, ingen tvil om det. Syre eller ikke syre. Fort inn og fort ut. Noen av partiene er over 3 km lange og utrolig smertefulle. Farten går ned og man skjønner at det har man ikke råd tid. Man må holde på trykket og komme seg kjapt over. Koste hva det koste vil.

Jeg stoppet på alle tre matstasjoner og kastet innpå alt som var der, samt fylte flasker og lommene fulle med belgiske sukker-vafler. Full fart ut i løypa igjen og nå var sola såpass høyt på himmelen at det var varmt og deilig. For en dag dette skulle bli. Det hadde regnet veldig mye natten før og det var vann på flere partier og etterhvert merket jeg fæle subbelyder fra gaffelen foran og farten gikk ned. 28mm dekk er rimelig trangt i min gaffel og helt på grensen så jeg måtte ofre en flaske med vann og sprute bort søle som kilte seg mellom dekk, gaffel og bremser. Jaggu flaks jeg etterfylte på matstasjonen. Etter en halvtimes tid gikk flaske nummer to til samme opplegg. Begynte å bli litt usikker nå men det var ikke langt til mål. Plutselig kjørte jeg ut på den beryktede Carrefour-sektoren og her var det masse folk og litt kø. Farten gikk ned og vi var en gjeng som var i terrengsykkelmodus. Vi syklet på hard jord og gress på sidene av løypa, men det gjelder å være våken for plutselig er det svære hull som må hoppes over eller hive seg ut på brosteinen igjen. Ganske mye action men hele gjengen kom seg greit igjennom. Etter det gikk farten opp og det var kamp og posisjoner inn mot Roubaix. Veldig kult å sykle nå. God stemning i denne gruppa med ukjente folk. Vi var 4-5 stk som samarbeidet med å holde på farten og kjøre hardt på de siste partiene. 

Når vi nærmet oss velodromen var det totalt kaos med biler og syklister overalt. Voldsom slalom mellom alt som var i veien til vi var trygt inne på velodromen og farten gikk opp igjen. For en avslutning. En runde i velodromen var heftig.

Klokket inn på rett under 5 timer og var utrolig fornøyd. Kroppen føltes bra og det var bare å stille seg i kø og få seg en svær cheeseburger og cola. Herregud som det smakte. Alle går rundt og gliser og er happy. Møtte en kompis fra Tønsberg som trilla i mål og ble intervjuet av speakeren. Da ble det god stemning.

Vi hadde booket frakt tilbake til Oudenaarde i 1730-tiden og det var såpass mange timer til og de andre gutta hadde ikke kommet i mål så jeg satte meg på sykkelen og syklet ut av Roubaix, siktet på elva Schelde som jeg vet renner hele veien opp til Nederland via hjembyen vår. Etter litt hit og dit traff jeg den og syklet på sykkelsti mer eller mindre hele veien hjem. Varm sol, lite trafikk, massevis av ender og elvebåter. En flott dag. Syklet til og med under en bro med mitt navn - "Passerelle de Allain". Magisk.

Sølete sykkel

Det tok litt tid å få bort all søle etterpå

Søndag - proffenes tur

Følte meg superfin morgenen etter og været var knall så jeg bestemte meg like godt for å sykle ned til Arenberg og se proffene komme ut av skogen der. 72 km ned burde gå greit. Fulgte Google Maps Bike og valgte snarveier overalt uten å ha den helt store planen. Endte opp med flere km på grusveier samt single-track gjennom en liten skog som endte på et langt brosteinsparti. Måtte ta bilde og le, selvsagt måtte jeg havne på brostein, igjen. Syklet litt tilbake, snudde og tok rennafart og kom greit over. Fart er essensielt, det funket bra dagen før.

Katusha

Ved Arenberg begynte det å fylle seg opp med folk. Fant en bra spot langt gjerdet og parkerte sykkelen min ved Skoda sin bilpark hos arrangøren. Det var ok for dem. Etterhvert kom alle lagbilene med ekstrahjul og diverse annen moro. De gikk alle og stilte seg opp noen hundre meter etter skogen og gjorde seg klare. Når de første gruppene kom ut av skogen skjønner man fort at proffer er proffer og at man selv er amatør. Veldig amatør. Det er et drøyt trøkk i syklingen deres. Helt rått å se på. For en opplevelse.

Arenberg

Når alle etterhvert var ute av skogen og folk kastet seg i bilene for å kjøre til neste sektor var det for meg å finne veien til Schelde og sykle rolig hjem igjen. Det ble 8,5 timer ute i sola og en fantastisk avslutning på en suveren uke. Min beste sykkeluke noensinne.