Oslo – Paris

7 dager i juli 2015

Sykkelmamma, mosjonist og glad skribent. Jeg begynte min sykkelkarriere med å sykle til jobb fra Haslum i Bærum til Aker Brygge i 2004. 11 år senere og med økende tro på meg selv, sykler jeg fra Oslo til Paris i 2015.

Topp_artikkel_Lagbilde i rapsåkeren

Publisert:
Sist oppdatert:

Mitt motto er ”Setter man seg store nok mål, blir alt annet lite”. Kan min historie inspirere andre til å sykle, eller gjøre noe som er langt større, eller langt lengre enn man noen gang våget å tenke seg var mulig, ja da har jeg oppnådd mye.

Sommeren 2015 var jeg en av 25 syklister tilknyttet Team Rynkeby Oslo som syklet til Paris.

Team Rynkeby er en dansk veldedighetsorganisjasjon som har som formål å samle inn penger til Barnekreftforeningen. Hvert år siden 2002 har Team Rynkeby vokst i omfang. I år stiller Norge med tre lag og totalt er det nærmere 1500 syklister fra Norge, Sverige, Danmark og Færøyene. Syklistene forplikter seg til å bidra til å skaffe sponsorer og andre givere til forskning på barnekreft. I tillegg er det viktig med en god fysisk form, og før vi legger i vei må man ha minst 2500 km i beina. Vi skal sykle 1200 km på syv dager, så en god fysikk er et must. Team Rynkeby Norge har i 2015, mål om å samle inn 2,5 millioner kroner.

Under oppkjøringen har det vært viktig å trene godt på å sitte lenge på sykkelen. Derfor var blant annet Styrkeprøven, Lillehammer - Oslo er viktig delmål. Hele laget sto på startstreken og alle kom til mål. Vi var ikke først, men alle var med.

Mitt skråblikk på Oslo - Paris 2015

Forventningene sitrer i kroppen, følelser en ikke aner dimensjonene av bygger seg opp. Vi er klar, endelig skal vi sykle til Paris! Vi har trent hardt et år, fått oppgaver som skal løses, møtt nye mennesker som vi skal forholde oss til i en intens uke. Serviceteamet har jobbet hardt lenge. Menyen planlagt i detalj, hoteller er bestilt, ruten er lagt opp etter hotellenes beliggenhet. Vi har med egen fysioterapeut, paramedic, sykkelmekaniker, kokk og følgebiler. Alt vi skal gjøre er å sykle. En helt spesiell sykkeltur, med en gjeng mennesker som vi såvidt har blitt kjent med.

Sletten utenfor Rikshospitalet er fylt med familie og venner, i tillegg er Diplom-Is tilstede og deler ut is til barna. Rammene rundt suppleres med en hilsen på veien fra Dag Erik Pedersen, som berømmer arbeidet med saken samt gir oss noen oppmuntrende ord på veien. Solen skinner og dagen er strålende. Det kan ikke bli bedre.

Våre kjære vinker farvel, og turen er i gang. Alle de tre norske lagene kjører i flokk og følge ned til Color Line terminalen, via Karl Johan. Tilskuere langs veien ser på oss og for noen er dette et siste glimt av sin kjære før turen, men for alt for mange, er dette et ukjent skue. Mellom 80 og 90 sorte, grå og gulkledde med like hjelmer og like sykler, toger nedover Karl Johan. At denne gjengen ikke bare skal sykle til Paris, men at vi også samler inn penger til Barnekreftforeningen, er ukjent for altfor mange. Alt for mange.

4. juli legger Color Magic til i Kiel og vi sykler i land full av spenning og forventning. Det er varmt, det sies at det skal bli godt over 30 grader denne dagen. Vi er forberedt, men vi vet og at medisinsk ansvarlig er bekymret. Vi har trent på mye, men ikke denne varmen.

Før første etappe preges laget av litt kaos, et kaos som etterhvert blir en rutine og alt annet enn kaos. Flaskene fylles, blærene tømmes og dekkene pumpes, - minst 100 psi kreves. Team Rynkeby Oslo stiller opp under kommando av vår kaptein. Først trekklaget med seks habile syklister, inkludert navigatører og trekklagskaptein. Det vil si, vi har to navigatører som til stor del bytter på å sitte fremme. Deretter sitter resten av laget i sekken. Laget er plassert ut i fra dagskapasitet og erfaring.

Lagkapteinen sitter på halen og kommuniserer med trekklagskapteinen via kommunikasjonsutstyr. Nå, endelig kan vi legge i vei på orntlig.

Laget på veien

For at turen skal bli optimal, er det helt essensielt at støtteapparatet fungerer. Rett etter laget ligger to følgebiler med drikke, tørrmat, mekkeutstyr og førstehjelp. I tillegg har vi en bil + en lastebil som ligger et godt stykke foran oss, der er øvrig serviceteam inkludert kokk og fysioterapeut.

Første etappe er på ca 110 km fra Kiel til Ahrensburg. Stemningen i laget er god, alle har et godt humør. Praten går livlig mellom parene, til tross for høy fart på fine tyske veier.

På vårt første lunsjstopp får vi en smakebit på hvordan lunsjstoppene blir. Alt er rigget og klart for oss. Vi blir tatt i mot som konger og dronninger. Vi trykker i oss nygrillede hamburger, pølser, frukt og drikke.

Kokken Anders i sving

Varmen stiger opp imot 40 grader utpå ettermiddagen og vi må stoppe i et skogsområde for avkjøling. Serviceteamet er på allerten og kommer springende med vann som vi både drikker og heller over oss. Tempoet settes ned, og vi ruller gjennom vårt første brosteinsparti rett før Ahrensburg. Selv om vi fikk en kort første etappe, var det deilig å komme frem til hotellet, og det beste av alt,alle de tre norske lagene skulle sove på samme hotel og vi var først. Kudos til våre supre navigatører.

Syv dager i en sykkelboble

Vi er i en boble. Serviceteamet er våre engler. Det er ubeskrivelig. Sangen "Jag trodde änglarna fanns bara bara i himmelen", blir en gjenganger. En av syklistene sliter med et vondt kne, og når han ikke sykler, så legger han seg foran laget i bil og setter høyttalerne på full guffe og spiller, eller står klar på lunsjstoppet og sørger for god stemning.

Sykling i Tyskland er en drøm. Vi passerer landsbyer, maisåkre, kornåkre, potetetåkre og ikke minst jordbæråkre. Luktene som møtet oss en en blanding av ulike skitlukter, det lukter, kuskit, hønseskit og jeg vet ikke hva slags skit, men det dufter også moden jordbær og vi ser ryggene til jordbærplukkerne tett i tett i åkrene.

Tissestopp når vi er en god blanding av gutter og jenter, kan være en utfordring, men ikke i her.

Bluferdigheten har vi lagt igjen hjemme. Selv om vi jentene er glad for å ha en maiskvast eller et kornstrå å gjemme oss bak. Noen av oss må av med nesten alt på overkroppen for å kunne tisse, så sammenlignet med gutta boys som bare trenger og stikke hånden ned i buksa og trekke den frem, er det langt mer tidkrevende for oss. Vi tisser over alt, i veikanten, i skogbryn, inne i en maisåker, eller inne i en kornåker. Det forundrer meg ikke om maisen blir ekstra gul i år enkelte steder langs ruten vår.

Etter hvert som milene skrider frem, begynner også kroppen å si i fra. Flere og flere klager over vond rumpe. Au au høres bak i rekkene i det vi humper avgårde på Nederlandske, og Belgiske veier. Landeveissykling i disse to landene erfarer vi som til dels lite god. Bilistene hater oss til tide like mye som vi etterhvert blir redd de. Der vi ikke sykler på svært dårlig veidekke, bestående av til dels oppsprukne og knuste betongplater, sykler vi i lang rekke på sykkelstier ment for hverdagssyklisten.

Det er rart hvor fort ting blir en rutine. Det meste handler om å gjøre alt riktig for å klare å gjennomføre turen. Dagene på sykkelsetet er noen dager opp i mot 11 timer lange, så rask restitusjon blir et must. Få i seg mat og drikke og salterstatning, er det første vi må, deretter dusj, men så er det rumpen, lårene, leggene og nakken. Behovet varierer fra syklist til syklist. Det går i Assoskremer, sinksalve, Voltaren og ikke minst Compeed. Rumpen min dekoreres etterhvert av tre stykk, - strategisk plassert i en ring rundt gnagsåret. Det funker, og flere i laget benytter seg av det samme, selv om noen misforstår litt og setter den litt for langt inn, og svipp er den et sted den ikke skal være.

"Alle får" og "alle skal frem". Dette er slagord som har fått prøvd seg flere ganger på turen. At vi er et lag hvor teamfølelsen er stor, har vi fått teste ut flere ganger under treningsturene våre. På en så lang tur som vi er på nå, vil det vise seg at flere får kjenne på følelsen av å være en tur i kjelleren.

Det være seg pusteproblemer, muskelsmerter i brystet, dehydrering, kvalme motvind, vonde knær og sure lår. Uansett blir det viktig å ha en lav terskel for å tørre å si fra. Vi har ingen å miste og alle skal frem. Frykten for å havne i følgebilen blir etterhvert større og større, vi biter tennene sammen og støtter hverandre.

Oppmuntringene hagler og lagfølelsen stiger i takt med den. En større raushet skal man lete lenge etter. De som har en dårlig dag, roser og støtter de som sliter. Alene er vi ingen, sammen er vi alt.

Flere steder sykler vi nærmest i sykkelsporene til Tour de France. Byene vi passerer er fortsatt pyntet til fest med gule og sorte flagg. Store rundkjøringer er dekorertert med sykler i alle regnbuens farger, omkranset av flotte blomsterdekorasjoner. Det er lett å bli litt "starstrucked".

Mur de Huy, nærmer seg mer og mer, og dag fem, skal vi bestige den 1,2 km lange bakken. Hvor langt er det igjen nå, hører vi flere ganger. Spenningen sitrer i laget og flere av fjellgeitene sitrer etter å komme først til topps. Noen spretter opp i en fart nær TDF nivå, noen takker ja til en dytt og andre sykler så langt de gidder. Alle kom opp, og det er det viktigste. At vi var der bare to dager etter TDF, gav en spesiell følelse. I tillegg følte vi oss litt som stjerner når VG fotografen tok bilde av laget på toppen.

Toppen av Mur de Huy

Det faktum at VG viser interesse og er med oss to dager er kult. Følgebilen suser opp på siden av oss med fotografen i takluken. Håret hennes flagrer i vinden i det hun knipset i vei. Dette gir en ekstra sprut i bena når vi sliter på humpete Belgiske veier. Vi har også fått vite at Kaggestad følger oss tett og prater om oss under sendingene til TDF. Det faktum at landsdekkende presse gir oss så mye oppmerksomhet, er viktig. Det vil gjøre arbeidet med å skaffe sponsorer mye lettere for de som kommer etter oss.

Inntrykkene når vi sykler er som nevnt tidligere mektige, men opplevelsen av å sitte på sykkelen i time etter time og nesten tror at du hallusinerer når en katedral plutselig dukker opp mitt i intet, mektig. Eller når vi passerer engler og krusifikser på rekke og rad, for ikke å glemme noe som ligner et Disneyslott, Chateâu de Pierrefonds. Bygget i perioden 1393 - 1407. Det sier noe om den franske storhet, altså lenge før Disney. Vi bare blåser forbi, men inntrykket fotograferes i hjernen.

100 km igjen, vi har klart det

Vi nærmer oss Paris, og det begynner å gå opp for oss at vi skal klare dette. Tårene sitter lett hos flere, sterke følelser skal få sitt utløp. Tradisjonen tro, blir vi møtt med Champagne når vi ankommer hotellet i Noyon siste overnatting før Paris. Stemningen står i taket og adrenalinet bobler hos de fleste.

Siste dag er vi oppe grytidlig, vi har en frist som vi må rekke for å være med i paraden inn til sentrum av Paris. Sjarmøretappen snakkes det om. Bare 100 km snakker flere om. I dag skal vi bare rulle inn til Paris sies det. Realiteten blir litt annerledes. De fleste blir overrasket over et kupert terreng, fysikken til flere har fått en liten knekk, var det fordi vi mentalt "bare" skulle rulle inn? Eller kan det skyldes litt mye Champagne dagen før? Uansett, vi kjemper på og tråkker det vi kan for å rekke fristen til kl 1330. De fleste av oss registrerer ikke at navigatørene svetter litt ekstra i pannen. De har oppdaget at ruten er lagt på en svært trafikkert vei, og må manuelt legge om ruten.

Paris

Følelsen av å vite at målet er nært, er ubeskrivelig og ca kl 1230 ruller vi inn på oppsamlingsplassen hvor alle Team Rynkeby lagene fra hele Skandinavia og Færøyene skal samles før vi sykler i et langt tog inn til Invalideplassen i sentrum av Paris . Vi ser gult i gult. Håret reiser seg på armene og tårene presser på. Plutselig er vi her. Det vi har sett frem til i et år er en realitet.

Vi har nå ca en time på oss til å gjøre oss klar for de siste 12 km inn til sentrum. Flagg og andre symboler skal settes fast. Dukken til min niese Kaia Emilie, skal sitte på mitt styre. Det er viktig, fordi den 2,5 års lange kampen hun hadde mot leukemi er så mye større og tøffere enn det laget nå er i ferd med å fullføre. Det er fokus på hennes og alle andre barn i hennes situasjon som er grunnen til at vi sykler. Denne sykkelturen, er bare småtteri i forhold til hennes kamp. Hun kan ikke møte meg i Paris og dukken hennes blir da et viktig symbol. Hun skal først over mållinjen.

Lagene stiller opp lagvis etter etter nasjon. Nesten 1500 syklister, og Norge sykler ut sist. Prologen opp Karl Johan, er bare småtteri i forhold til dette. Et endeløst skue av gule, grå og sorte syklister pyntet med flagg fra Danmark, Sverige, Finnland, Færøyene og Norge, eskorteres av politiet gjennom Paris' gater. Følelsene er enorme og opplevelsen større enn ord kan forklare.

Følelsesutbruddene når vi nærmere oss Triumfbuen, Eiffeltårnet og ikke minst får et glimt av kjente og kjære som venter på oss, er enorme. Har ikke tårene kommet før, kommer de nå. Opplevelse av mestring, gjensynet av kjære, blandet med en erkjennelse av at eventyret er over, velter over oss. Vi har nådd det fysiske målet, Paris, men selve saken vi sykler for trenger fortsatt å jobbes med. Ønsker du å være med på dette eventyret, gå inn på Team Rynkeby Norge sine hjemmesider og finn ut mer der.

Fremme i Paris

Takk for en fantastisk opplevelse Team Rynkeby og ikke minst Team Rynkeby Oslo. Denne gjengen som var ukjente i starten av turen, er etter 1200 km og syv dager på sykkelsetet blitt en stor familie. Jeg vil savne dere.

Marianne Fugløy Lidström, juli 2015