Minner fra Trondheim

Noen erfaringer rikere

Du er påmeldt Styrkeprøven 2015 og tenker: Hva gjør jeg nå? Ikke noe problem. Du har fortsatt god tid men det er greit å komme i gang med planleggingen. Her er noen minner fra da jeg debuterte fra Trondheim.

Alltid oppover. På vei opp Sierra Nevada

Publisert:
Sist oppdatert:

Distansene

Som du sikkert har fått med deg er det mange distanser og alle har sine utfordringer. Noen mer enn andre. Har du valgt den korteste distansen, fra Eidsvoll, trenger du ikke så avansert planlegging som f.eks. hvis du starter i Trondheim og har ca. 540 km som venter på deg.

Jeg har selv syklet Trondheim-Oslo to ganger og Eidsvoll-Oslo fire ganger. Fra Eidsvoll har jeg syklet med ungdomsgruppa til IF Frøy og vi har også endt opp med å vinne de to siste årene. Gode spurter ble det også.

Gode kreative tanker

Sommeren 2005 satt jeg med noen gode venner hos en kompis utenfor Tønsberg og nøt en fin sommerdag med grillings og noen øl. Jeg husker ikke helt detaljene i alle diskusjonene men det endte opp med at tre av oss bestemte oss for å sykle Trondheim – Oslo året etter. Ingen av oss hadde noe som helst sykkelerfaring fra landevei men vi var ikke redde for friske utfordringer. Vi har gjort mye rart (dumt) opp igjennom årene, for å si det sånn. Dette var intet unntak.

Vi leste vårs opp om rittet og fant en artikkel i Sykkelmagasinet som skrev noe om forberedelser. Vi fant en treningsplan om å sykle minst 200 mil før man reiste opp til Trondheim. Det virket jo greit. Man skulle starte enkelt når snøen forsvant på våren og øke mengden gradvis frem mot den aktuelle helgen. Turene skulle bli lenger og lenger og 14 dager før skulle man sykle en tur på minst 250 km. Så langt alt vel og bra.

Trengte en sykkel

I september 2005 lånte jeg en landeveissykkel av en nabo (hadde aldri sittet på en sånn før) og dro ned til Rygge med en kompis med litt erfaring og syklet Kråketråkket. En fellesstart på 60 km. Det var utrolig artig og hardt. Hadde ikke helt kontroll på giring og sykling i felt men det gikk greit. Tror nok jeg kom sist i mål, men hadde det uansett utrolig artig. Ble helt utrolig stiv og støl også, men sånn går jo over på veien hjem.

Etter noen uker dro den samme kameraten meg inn på Oslo Sportslager for å hjelpe meg å kjøpe landeveissykkel på høstsalget. Å ha egen sykkel virket som en god ide. Endte opp med en blå Specialized Allez. Den var billig og strøken. Den kostet meg i underkant av 6000,-. Det sto ting som Tiagra og Sora på girene, noe som var totalt fremmed, men det brukte jeg ikke noe energi på. Det som var moro nå var å sykle.

Organisert trening 

Jeg meldte meg inn i IF Frøy. Grunnen til det var at de hadde vintertrening på SATS rett ved der jeg bor. Helt perfekt. Kort vei, praktisk. Kjente ingen der men det tenkte jeg lite på. Møtte opp på spinning med en sykkelbukse som min kone brukte når hun var aktiv utøver i sine yngre glansdager. Buksa var ca 15 år gammel og hadde et helt spesielt skinn som man helst skulle smøre inn med noe for å bevare mykheten. Etter noen vask var den buksa ødelagt og jeg kjøpte meg en ny sykkelbukse til ca 90,-. Denne padden var en bommulsdott, og hadde null effekt på meg, men dette var noe jeg ikke hadde noe erfaring med, så den holdt i massevis. Det viktigste var at jeg følte meg kul.

Etterhvert kom våren og jeg begynte å sykle med Gruppe 3 som hadde et tempo som passet meg bra. Dro jevnlig på trening og tenkte også at litt ritterfaring kunne være smart. Var med på Baglerrunden (Tønsberg, 60km), Enebakk Rundt (Oslo, 80km), og Vestfold Rundt (Horten, 165km). De to jeg skulle sykle med under Styrkeprøven bodde i Tønsberg mens jeg bodde i Oslo, så jeg så ikke så mye til dem, men vi syklet både Baglerrunden og Vestfold Rundt sammen. Husker at jeg hadde min første formtopp noensinne under Vestfold Rundt. Alt stemte og kroppen føltes veldig bra. Det var en varm dag og jeg hadde med to flasker vann, noe som jeg skjønte var alt for lite for fem timer på sykkelen. Gikk fullstendig tom før vi var i Tønsberg og hadde noen grusomme bein derfra og inn. Viktig lærdom. Lære å spise og drikke under ritt. Glemmer ikke det.

Vi kunne nok syklet Mjøsa Rundt også, men det passet ikke sånn, så de to dro ut på en super langtur nede i Vestfold mens jeg dro ut alene og syklet ca 250 km slik treningsplanen sa. Lange sykkelturer var plutselig ingen utfordring lenger. Kroppen hadde tilpasset seg min nye livsstil og ting gikk mye lettere enn før. Brukte en hel dag i finværet og hadde det ganske fint. Tenkte mye på Trondheim – Oslo mens jeg syklet.

Forberedelser til Trondheim

Simen, den ene jeg syklet med, sto for mesteparten av logistikk og planlegging. Faren hans var støtteapparat og vi hadde leid inn en sånn kjekk campingbil. Pakket med meg alt jeg hadde av sykkeltøy, flasker og sånt og ble plukket opp hjemmefra morgenen før det hele startet. Vi kjørte opp til Trondheim og stemningen var god. Vi fant en parkeringsplass som var gratis ett eller annet sted og vandret inn i sentrum for å suge inn stemningen. Det var faktisk veldig kul stemning. Torget var fullt av liv. Massevis av sponsorer og andre som drev med salg av sykler og utstyr hadde stands. Butikkene solgte unna alt mulig rart til desperate syklister, restaurantene var fulle. Herlig liv. Gledet meg veldig nå men var samtidig ganske spent. Kl 21 var det start for gruppen som hadde antatt slutt-tid på 30 timer. La merke til en fyr i militærklær og stålsykkel fra forsvaret. Han startet han også, i det utstyret. Imponerende eller galskap? Var usikker. Følte selv at jeg var ufattelig proff (nei, jeg var ikke det. Kun en mental tilstand.)

Viktig med søvn

På veien tilbake til parkeringsplassen la vi merke til at folk hadde parkert og sov overalt. Hørte snorking fra biler og campingbiler. Folk gjorde det enkelt. Vi gikk over syklene, smurte vaiere og alt mulig annet veldig godt. Jeg hadde null kunnskap, så jeg så bare på hva de andre gjorde og prøvde å herme etter dem. Det luktet i det minste olje av hele sykkelen.

Tror ikke jeg sov veldig godt eller lenge denne natten. Tenkte nok mye. Var ikke nervøs for avstanden, mer spent egentlig, og håpet på sol og fint vær.

Klare til start

Var ganske stiv og støl på morgenen, men vi fikk trøkt i oss litt mat, fylt opp flaskene med vann og litt sånn maxim-pulver som alle de kule bruker. Sjåføren hadde plottet ut en del steder for langing og bytte av flasker/klær og mat. Planen virket solid. Vi trilla bort til start og fant vår pulje. Ble intervjuet på startstreken også og kom i gang med syklingen.

Farten var sånn passe. Jeg følte selv at vi burde trøkket til mer ut av sentrum, men herregud, det var jo 538 km igjen. Etter ca 5 km drakk jeg noen slurker vann og mistet flasken. Det var jo litt dumt. Hadde ikke lyst til å stoppe for å hente den, så droppet det. Med litt flaks ville det nok holde med 0,7 liter vann (inkludert magisk pulver) i mange mange timer.

Jeg har syklet Birken et par ganger etter Styrkeprøven, og jeg er en sånn fyr som ikke vet hvor Kvarstad eller hva de andre sentrale punktene heter. Føler ikke at det er viktig for selve opplevelsen. ”Hvordan var det når du passerte Skeikampen?” Da smiler jeg bare og sier at det var utrolig flott der. Litt sånn var det her også. Hadde ingen ide om hvor langt det var til Oppdal, men mener å huske at det er sånn ca 100 km. Vi hadde fått nye flasker underveis og alt fungerte bra. Kroppen føltes fin og feltet vi syklet i var rimelig samlet. Vi passerte stadig folk og det gir jo en utrolig god følelse. Når vi syklet oppover mot løypas høyeste punkt gikk det også veldig greit. Det var god stemning og flyten var bra. Så lenge etter moskus. Det hadde vært perfekt og fått øye på. Det var en bil med høyttalere på taket som lå foran en god stund over fjellet og spilte høy musikk. Det var utrolig moro og det var bare smil å se i hele gruppa. Når det er fint vær står det folk langs løypa mange steder og vinker og hoier. Sånne ting er så utrolig artige. Husker egentlig ikke at jeg la merke til noe stress med møtende biler eller biler som skulle forbi. Både biler og syklister var ganske smidige. Folk bakerst skrek at det var biler som ville forbi og vi presset oss sammen i bredden. Ingen velt og intet drama.

På vei til Oslo

Da vi var ved Dombås var det en stor matstasjon. Det var suppe og snacks inne i et digert telt. Folk så slitne ut. Vi var også slitne, men ikke så slitne. Tror ikke farten var så veldig høy heller, men vi kjørte ganske fort nedover hit fra Dovre. Neste mentale mål var nå Lillehammer som fortsatt var et godt stykke lenger sør. Nakken var begynt å bli vond, rompa var øm. Hadde forresten ny sykkelbukse, som vi hadde designet selv, men den billigbuksa var med i reservesekken, sånn i tilfelle.

Etterhvert kom vi til matstasjonen på Kvam. Tror jeg dro innpå 12 brødskiver og to iskalde kyllinglår. Var helt desperat. Hadde ufattelig vondt i hodet, pga nakken og rompa var nå et mareritt. Var så mye smerter at jeg ikke visste helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Har noen vage minner om at jeg dro ned buksa midt på E6 og tømte en flaske spenol på huden og innsiden av buksa. Det lindret litt. Tygde et helt brett med ibux pga smertene. Det var plutselig ikke så dritkult lenger, det begynte å minne mer om en styrkeprøve nå. Vi la merke til en vannvittig lang tysker som syklet bra, så vi kastet oss på hjulet hans. Syklet forbi Kvitfjell og Hafjell og andre kjente steder. Det føltes bra, for nå var jeg mer kjent og det gir en trygghetsfølelse og en følelse av at det er kort vei hjem.

Smerter og rare lyder

Hadde mye problemer med fordøyelsen og magen herfra og inn. Mange rare lyder kommer ut av kroppen når man mister kontrollen over den. Det eneste som gjelder er å tenke positivt og at han som sykler ved siden av deg har det værre en deg. Det lærte jeg av en nabo som har syklet for Rye et par ganger. Tok frem sånne tanker. Det var ingen opsjon å bryte, det var aldri snakk om det. Det var bare å tråkke på videre. Når vi passerte Brummundal var det natta og mørkt og kaldt. Husker jeg fikk en sånn enorm trøtthetsfølelse over meg. Det var rett og slett farlig. Det var noen nedkjøringer her, bratte bakker og svinger. Hjernen var sløv, linsene mine knusk tørre og jeg så dårlig. Det var kun en kar foran meg, jeg ville ligge langt fremme pga den dårlige sikten. Plutselig så var denne ene personen to personer. Og så en igjen. Jeg skjønte at jeg begynte å se dobbelt og hadde generelt lite kontroll på syklingen min. Husker at jeg slo meg selv i ansiktet og prøvde å snakke høyt til meg selv. Var helt fjern men utrolig nok klarte jeg å holde meg på sykkelen og i feltet uten å ødelegge for meg selv eller noen andre.

Nærmere mål

Husker vi kom til Eidsvoll. Det var bra saker. Da var det bare 40 km igjen? Eller var det kortere? Vel, det var jo nesten 60km. Matematikken var begynt å glippe. Vel, det var bare å tråkke på videre. Snittfarten var utrolig lav nå og mye vondt i kroppen. Frøs en del også nå. Kroppen var sliten og kald. Beina var utrolig stive. Flyttet jeg på meg eller gjorde noen raske bevegelser nå så visste jeg at krampa ville knekke meg helt. Derfor satt jeg så rolig som jeg kunne og fokuserte på å sykle rett i samme stilling.

Da vi kom ut på E6 ved Olavsgaard var det en utrolig deilig følelse. Kun 15 km igjen. Det er jo latterlig lite. Stigningen opp til toppen der gikk bra og jeg fikk med gutta på å kjøre inn en gjeng langt der fremme på veien mot mål. Vi klarte det, og det ga meg utrolig mye styrke og glede. Vi trillet over målstreken likt etter omtrent 24 timer. En helt utrolig god og deilig følelse. Vi klarte det. 

Endelig ferdige

Det var et sånt digert telt i målområdet på Løren. Vinglet inn der og spiste alt som kunne spises. Var trøtt, sliten og kvalm, men egentlig så var jeg mest glad og lykkelig for at vi klarte det. Vi snakket ikke så mye om neste år akkurat nå. Det skulle vise seg at jeg meldte meg på en gang til så snart det var mulig. Man glemmer fort i dette gamet.

eidsvoll-oslo-spurten

Ettertanker

Da jeg kom hjem var det grytidlig morgen. Tok en lang dusj og sovnet naken i godstolen i stua mens resten av huset våknet rundt meg. Var borte i mange timer. Var passe utmattet. Mandag morgen satte jeg meg på sykkelen igjen og syklet til jobb. Greit å komme i gang igjen. Kun en måned til Birken :)

Året etter syklet jeg med IF Frøy og en gruppe på omtrent 20 syklister. En bra gjeng som jeg har syklet mye med. Helt annet opplegg, men samtidig ikke så ulikt. Vi syklet ned på 21 timer denne gangen men dette året regnet det ca 53 av 54 mil. Det var utrolig kaldt og vått. Frøs veldig veldig mye. Hadde absolutt ikke bra nok klær, eller sko/skotrekk. Det ble også veldig dårlig stemning i gruppa underveis, mange ville bryte. Ved Brummundal er det noen lange bakker nedover. Jeg bestemte meg for å strekke litt ekstra på beina og tråkket til skikkelig og var langt langt foran resten ved bunnen. Syklet rolig for at de andre skulle kjøre meg inn, men etterhvert skjønte jeg at de må ha stoppet siden de aldri passerte meg. Vel, da slipper jeg å høre snakk om å bryte tenkte jeg, så da var det bare å tråkke på de siste 14 milene alene til mål. Møtte en og annen kar underveis og fikk litt drahjelp, men var stort sett alene. Det var egentlig greit. Kunne konse på meg selv. Ulempen var jo null støtteapparat og mat og skift. Men 14 mil er kort, veldig kort i denne sammenhengen så det gikk greit på en måte.

Etter målgang, og da jeg dusjet eksploderte deler av kroppen som hadde vært kraftig nedkjølt i timevis. Jeg hovnet opp i underlivet og huden sprakk opp pga sand i buksa som kom fra veien og sprut fra sykkelhjul foran meg. Det var en ny erfaring jeg håper jeg ikke opplever på nytt. Helt drøyt vondt og skummelt. Syklet hjem fra Løren kl 0400 på natta i regnværet i allerede klissvått tøy. Tok en kjapp dusj igjen og sovnet vel etterhvert. Det var rimelig smertefullt å sykle til jobb mandag morgen. Men greit å komme i gang, kun en måned til Birken. Igjen. Neste år da? Ikke noe Trondheim – Oslo, ennå.

Jeg skal sykle fra Eidsvoll i 2015 og gleder meg til det nok en gang. Null støtteapparat og full fart hele veien.

Jo, husker du han fyren i militærdrakt, som startet fredag kveld? Jeg så at han trillet over mål etter meg. Totalt utkjørt og blodskutte øyne. Men han klarte det. Jaggu klarte han det.