Gleden ved å mestre

Min reise

Hvor mange ganger jeg stoppet underveis, har jeg ikke tall på, men et par av gangene har brent seg inn i hukommelsen. Jeg fikk så inn i granskauen krampe i lårene etter 3 – 4 mil,- da var jeg våt, så våt og kald at alt virket uendelig!

Fra Teide

Publisert:
Sist oppdatert:

Gleden ved å mestre

En kald april morgen for 10 år siden tok jeg avgjørelsen om å begynne å sykle til jobb. Jeg synes det var grusomt langt de 12 km fra Haslum i Bærum og inn til Aker Brygge, men jeg skulle klare det. Jeg tok på meg det jeg hadde av treningsklær. En litt posete treningsbukse med ullstilongs, ditto treningsjakke med litt grilldresskaraktet, buff, hjelm, votter og joggesko, så var jeg klar. Sykkelen min, en hvit hybridsykkel av ukjent merke, med bagasjebrett og kurv. Kurven ble i drøyeste laget for min kjære mann, så den tok jeg motvillig av, og satte avgårde.  Dette var langt før jeg hadde Endomondo, pulsklokke og Strava, men jeg hadde klokke, og jeg kom meg inn til byen på underkant av 50 minutter. Strategien min var å sykle inn til jobb en dag og hjem en annen dag. Det ble 2, 4 mil på en uke. Heldigvis fant jeg ut at dette ikke var så ille, - jeg klarte faktisk raskt å sykle både til og fra jobb på samme dag! Og til og med to ganger i uken og vips så syklet jeg nesten 4,5 mil på en uke.

I løpet av denne sommeren kom jeg opp nesten 9 mil uken. Den posete treningsdressen ble fort byttet ut med sykkelbukser med padding, men sykkelsko med klikk, tok det mange år før jeg vågde meg på. Joggesko med grov såle funket veldig bra lenge!

«Alles» store sykkelmål Birken fremtonet seg som en fjern drøm, og spesielt fryktinngytende ble det da jeg hørte på historiene til min mann, og andre menn i 40 års alderen som hadde syklet Birken, og fortalte om slitet og smerten, og at de ALDRI skulle gjøre dette igjen! Allikevel ble fristelsen til å prøve seg på dette for stor da jeg fikk høre om Fredagsbirken som ikke hadde fokus på tid, men gjennomføring. Kanskje kunne jeg og klare å gjennomføre?

Høsten 2010 sto jeg på startstreken på Rena sammen med min mann. Han hadde da syklet Lørdagsbirken 2 ganger før, men av lojalitet til sin kone stilte han opp med meg på Fredagsbirken.  Forutsetningene mine kunne vært bedre, da jeg falt i en trapp og forstuet ankelen tre og en halv uke før rittet, men med skinne på ankelen og lovnad til fysioterapeut om å ta det pent, stilte jeg til start. Ny sykkel,- en Fujii hybrid Springer med tung stålramme og kombipedal. Jeg hadde nå våget meg på klikkpedal, men kun med en fot i klikken for sikkerhetsskyld!!

Turen over fjellet var lang og tung og selvsagt med klassisk Birkenvær. Lars, fikk kjøre sitt ritt og stakk etter 5 km, så da var resten opp til meg.  Jeg var lydig og hadde stappet sekken full av ekstra klær, pumpe, slange multiverktøy og kjedekutter. Ekstra mat og drikke, - mye mat!! Kunne sikkert opprettet eget serviceverksted og matstasjon, men jeg ville nok raskt blitt avslørt av mangel på mekkekunnskaper, så den tanken droppet jeg.

Hvor mange ganger jeg stoppet underveis, har jeg ikke tall på, men et par av gangene har brent seg inn i hukommelsen. Jeg fikk så inn i granskauen krampe i lårene etter 3 – 4 mil,- da var jeg våt, så våt og kald at alt virket uendelig. En haglskur gjorde sitt til å drepe min motivasjon, men etter en tur i kjelleren fant jeg min datters motiverende ord: « Gjør det gjør det, gjennomfør det, den som gir seg er en dritt»!

Jeg fikk ikke bruk for mekkeutstyret, PUH.., men klærne i sekken kom godt med. Jeg brukte alt jeg hadde med. Så da jeg trillet i mål på tiden 7 t 15 minutter, veide sekken min 6,5 kilo. Det meste var våte klær. Allikevel, -jeg klarte det!!

Styrkeprøven har 5 flotte distanser, og alle 5 distanser, har elementer av mestring i seg. Etter noen år på landeveissykkelen, falt også jeg for å prøve meg på en av disse distansene. DSS fra Trondheim med sine 55 mil, er ikke noe jeg uten videre vågde meg ut på, men Dombås-Oslo, på 34,5 mil var tilstrekkelig hårete og tøft mål tenkte nå jeg.

Så med min mann som lokomotiv, satte vi i øs pøsende regnvær ut fra startstreken på Dombås. Turen ned dalen ble en opplevelse for livet.  I et flott driv i en velfungerende gruppe, gikk det så det kostet til Lillehammer, men etter Lillehammer, møtte vi en vegg av motvind.

Vi bestemte oss for å stoppe på matstasjonen på Gjøvik. Vi hadde nå syklet 21 mil og jeg kjente at mine lagre var i ferd med å gå tom + at jeg var kjempesulten.

Her serverte de varm pasta, brødskiver, cola, sjokolademelk og potetgull. Sjokolademelk, eller melk i seg selv, har en unik evne til å fylle glukoselagrene selv om de er i ferd med å gå tom, eller er tomme. På et så langt ritt, er det ikke mye å tape på å stoppe for et slikt påfyll. Vi brukte 20 minutter her, og fikk senere vite at en av de som syklet fra oss, ble så dårlig i magen at han måtte sitte 30 minutter på do på Minnesund.

Vi passerte Gjøvik kl. 1617, nesten på minuttet etter vårt tidsskjema, men vi hadde tapt en time fra Lillehammer. Skjemaet sa 1615 og fikk nå beskjed om at det var meldt sterk vind langs Mjøsa, men Mjøsa er laaang. Løypen gikk da langs Mjøsas sørside, over Skreia fjella og videre mot Minnesund, hvor deler av veien hadde grusfelt i forbindelse med veiarbeid. Vi visste at det ”bare var 5 mil fra Gjøvik til Minnesund, men 5 mil med stiv kuling midt i mot oss gjorde at disse 5 milene de tunge både mentalt og fysisk. Vi hadde blitt vant til at milene bare blåste i vei ned dalen og jeg møtte nå veggen. Både mentalt og fysisk. Vi var bare tre igjen av et lag på 10 og dermed bare oss selv å stole på. Lars som lokomotiv, jeg holdt ryggen hans så godt jeg kunne og muntrasjonsrådet Olav som lå etter meg og sang drikkeviser.

I sterk motvind var de drøye 5 milene fra Gjøvik til Minnesund en prøvelse. Jeg følte meg så liten så liten og Mjøsa så stor så stor. Jeg kjente at nå var det ikke i beina det satt lenger, men i hodet mitt. Og etter hvert måtte jeg smile, for da dukket sangen fra barndommens søndagsskole opp ” Min båt er så liten og havet så stort”, Mjøsa tok aldri slutt... Denne sangen ble da et lite mantra og en motivasjon til å fortsette veien mot Oslo.

Innkjøringen mot Oslo var en utrolig følelse. Det å se målseilet og vite at vi hadde klart det, var en følelse av mestring som jeg ikke klarer å sette ord på, tårene trillet. Etter 34,4 mil som begynte med tidenes regnvær og avsluttet i stiv kuling både forfra og fra siden, var de siste meterne opp mot mål helt fantastisk...

Alt gjorde vondt, hvordan det er for guttene å tisse etter 14 timer på sykkelsetet, vet ikke jeg, men jeg vet veldig godt hvordan det kjentes for meg. Så var det knærne, og under fotbladene. Ikke hadde jeg tenkt at jeg skulle få brennmerker under fotbladene etter en sykkeltur, men jada. Det fikk jeg! Allikevel, så var det kvalmen som var verst. Helt klart nybegynnertabbe, men jeg hadde ikke klart å få i meg nok salt og lagrene mine var helt tomme.

Alle smertene til tross, - jeg elsker sykling! Dette har blitt min idrett og jeg skal sykle til jeg må knekkes av sykkelen. Målet mitt, er ikke å slå andre enn meg selv og du verden så deilig i det er. I år slo jeg meg selv med over en time på Dombås-Oslo. 4. gangen jeg syklet Birken, syklet jeg 2 timer raskere enn første gangen i 2010.

Det som er så fantastisk med sykling, er at man hele tiden kan sette seg nye mål, og målene jeg har satt meg hele tiden som syklist, har vært mine egne. Målene mine har vært basert på mestring, - det å klare å gjennomføre har vært mål nummer en, dernest, slå min egen tid. Dette har brakt meg fremover til nye mål og nye opplevelser. Jeg har lært mye om meg selv og mine egne grenser.  Livsmottoet mitt har blitt «setter man seg store nok mål, blir alt annet lite»

Det er mine forutsetninger for å klare å nå målet som har gjort at jeg har lykkes så langt. Jeg har lært å gå dypt ned i kjelleren, finne motivasjonen tilbake og klare å gjennomføre. Neste gang jeg har gjort det samme, har jeg lært av feilene fra sist gang og da har resultatet blitt enda bedre.

Neste sommer skal jeg og min mann sykle med Team Rynkeby til Paris. Vi skal sykle 130 mil på 8 dager. Hovedmålet til team Rynkeby er å samle inn penger til Barnekreftforeningen, og nå skal jeg ikke bare få anledning til å være en del av et lag, men også få være med å samle inn penger til en så viktig sak. Frem i mot start 3.juli 2015, skal vi som lag både trene individuelt og sammen. Minst 250 mil må vi ha i beina før start. I tillegg, skal vi jobbe aktivt for å samle inn penger til en så viktig sak. Etter 130 mil på fordelt på 8 dager på sykkelsetet, sykler vi inn i Paris. I skrivende stund, klarer jeg ikke å forestille meg hvordan det vil oppleves, og vil garantert ha minst like vondt for å tisse, men at en tåre vil presse seg frem også denne gangen, er minst like sikkert!

Hva som blir neste mål etter dette, vet ikke jeg nå, men at det blir noe som har med sykling å gjøre kan jeg nok garantere. Som sagt, - jeg skal sykle til jeg må knekkes av sykkelen. Jeg gleder meg til det som måtte komme.

Marianne F Lidstrøm, 13.11.14