Den Store Styrkeprøven

Anno 2014

Styrkeprøven er over, Birken har gått i «mål» for denne gangen, selve VM er også ferdigkjørt. Men disse arrangementene og mange andre kommer igjen år etter år. Sykling er «in» som aldri før. Tusener av ivrige sykkelfans er nå i ferd med å sette syklene i «garasjen» for dette året. Men hvorfor stoppe her og nå?

Foto_blogg_forside_TOM_1180x490

Publisert:
Sist oppdatert:

Hva med forberedelsene foran neste sesong? Forskningen viser at det du klarer å få gjort nå vil gi deg et fortrinn foran kommende sesong. Derfor blir mitt gode råd. Fortsett treningen, men kanskje i et annet «spor». Alle har vi en indre drivkraft og et skjult ønske om å gjøre det bedre eller med mindre ubehag neste sesong. Dette kan de aller fleste få til, men det betyr at du ikke må hvile på årets laurbær som det så poetisk heter.

Jeg sitter nå her under solen på Mallorca, hvor jeg nå bor, og iakttar VM i Ponteferrada. Disiplin: lagtempo. Det får meg til å tenke tilbake på «gamle dager» da lagtempo var en ettertraktet gren på syklingens konkurransekalender. Disiplinen var datidens ultimate manndomsprøve, 100 km lagtempo med 4 mann. Ingen forkleinelse for tempo, fellesstart eller etappeløp, men i amatørenes verden var altså 100 km lagtempo det hardeste av det harde. Eller for å sitere Tejay van Garderen, en av årets verdensmestere for BMC: «En hel sesong kulminerer i en time med utrolig mye smerter».

Og hva har nå dette med Den Store Styrkeprøven å gjøre? Jo, som deltaker i årets Styrkeprøve fra Dombås til Oslo gjorde jeg meg noen tanker og refleksjoner både under og ikke minst etter løpet/rittet. Du får nemlig god tid til å tenke litt når du sitter 10 timer på setet.

Blog_Tom1

Erik Gjems Onstad vår tidligere sykkelpresident og radikale politiker i Anders Langes parti, etablerte Trondheim – Oslo (nåværende Styrkeprøven) tidlig på 1960 tallet. De fleste av oss som var glad i å konkurrere på sykkel den gangen, mente at dette var gal manns verk. Riktig nok hadde man en individuell rekord mellom byene, men at dette skulle være et arrangement for de fleste av oss daværende konkurransesyklister var utenkelig. Men mannen stod på sitt og mente at dette kunne være en tur som alle og enhver kunne klare – en såkalt Styrkeprøve – ikke minst i kampen mot seg selv og sine egne begrensninger. Vi andre ristet på hodet.

Men nye tider kommer og vi forandres sakte men sikkert av de trendene som oppstår. Nå, 50 år senere, ser vi alle hvor visjonær den godeste Gjemser’n var. Han skapte et ritt som virkelig pirret nysgjerrigheten hos de mange. »Kan du klare dette, så kan jeg også» ble et begrep i sykkel Norge. For min egen del så tenkte jeg sjelden eller aldri på sluttiden. Vi kjempet skulder mot skulder og forsøkte «å ta livet av hverandre» allerede i Heimdalbakken. Vi gikk i brudd på vei mot Hjerkinn hvor 80 mann ble redusert til 20. Vi satte inn støtet i bakkene opp mot Stange hvor feltet ble redusert til 10 og ikke minst det avgjørende angrepet opp alleen fra Minnesundbroa. Og var ikke dette nok, så fantes en siste mulighet i Gjelleråsen. Det var dette vi var opplært til i vanlige sykkelritt. Målet var alltid å komme først til Valle Hovin, helst alene. Å gjennomføre dette uten stopp underveis, var ikke bare enkelt. Sist gang jeg kjørte i 1986 veltet vi først om inne i garderoben på Valle Hovin og dermed lot vi »vannet gå». Ikke særlig stilfullt spør du meg i dag.

Måten å kjøre på var for oss gamle konkurransehester helt naturlig. Så lukten av sagflis forandres ikke særlig over tid. For de øvrige gruppene ut fra Domkirken i Trondheim besto kampen mer mot naturkreftene og egne begrensninger. Regnvær ut fra start i +6 grader, med klarvær og - 6 på Hjerkinn (1981) kan skape logistikkproblemer for noen og enhver. Medvind eller motvind i Gudbrandsdalen må nesten være det samme som himmel eller helvete for oss alle. Nattemørket langs Mjøsa en overskyet natt gir særdeles mørke kontraster til den lysere himmelen i nordvest. Sliten og trøtt er man også begynt å bli. Da er det sannelig godt at «marerittet» går mot slutten. Det er jo ikke mer enn ca. 12 mil igjen. Dette mestrer jeg. Jeg er jo snart i mål på min første Styrkeprøve. Da kan jeg slå meg selv på brystet og være stolt av min premiere. Jeg klarte det, punkt finale.

Dette var i samsvar med hva Erik Gjems Onstad så for seg som fremtiden til Trondheim-Oslo eller Styrkeprøven om du vil, en ekstraordinær klassiker der gjennomføringsevnen sto på spill.

En odysse

Styrkeprøven er i seg selv en reise gjennom tid og rom påvirket av energi, vilje og alle tenkelige eller utenkelige ytre naturkrefter. Denne reisen som enhver skal kunne klare er nå sterkt truet. «Utviklingsreisen» – har gjort dette til en reiseform som slett ikke er for alle.

Blog_Tom2

Nå teller timer, minutter og sekunder samt plassering på en rangeringsliste mer enn gjennomføringsevnen. Det opprinnelige utgangspunktet med sykkelturen Trondheim – Oslo er blitt borte. Rittet har gått for langt ut i det ekstreme. Tiden du bruker er blitt viktigere enn alt annet. Har jeg satt ny pers, hvilken plassering fikk jeg, slo jeg «naboen»? Kravet, maset rundt tider og plasseringer samt hvilket lag kjørte du med, truer nå lysten til å delta. Når deltagelse og gjennomføring i seg selv ikke er godt nok, er Trondheim - Oslo blitt for «eksklusiv».

Det er greit med tidtaking, men ikke en resultatliste som vi alt for godt kjenner, rangeringsliste. Den alfabetiske orden er ingen dum ide. Om tiden betyr noe, så kan man lett finne den likevel. Alle på denne listen har gjennomført om enn ikke i like fin stil. Såre rumper og vonde bein må man regne med på en slik lang sykkeltur. At dette kan gå ut over stilen, blir vi nok fort enige om. De fleste i dagens samfunn vil likevel påpeke at distansen er lang nok i bil eller med tog.

Nettopp derfor er det en stor prestasjon bare å fullføre på og med en sykkel.

La dagens bestetid stå som en historisk kuriositet. Eliminer lagkonstellasjonene som man ser i dag. Jeg våger å foreslå en retur til fellesstart i store grupper når det skal sykles fra Trondheim til Oslo. Spredningen vil finne sted allerede i Heimdalbakken like etter start. Det er klart at enkelte alltid vil sykle fortere enn andre, men for å sitere min gode venn Magne Orre: «Vi er alle trimmere, men vi trimmer i litt forskjellig tempo».

Men samtidig har jeg sansen for hurtig kjøring i grupper – samvirkeprinsippet/lagtempo. Dette konseptet som Rye og BOC har mye av æren for, er kommet for å bli. Det skaper en sosial identitet som betyr mye for deltakerne. «Vi» og ikke »jeg» prinsippet betyr langt mer enn vi aner. Samtidig gir dette en teknisk/taktisk opplæring som er alfa og omega innen konkurransesykling.

Et tilbakeblikk

Dagens verdensmestere i lagtempo – BMC – tilbakela 57 km med en snitthastighet på 53,963 km/h. Laget besto av 6 mann der tiden ble tatt på 4 mann i mål. I og for seg en imponerende snitthastighet. Men samtidig skal det understrekes at de kom i mål med hele laget samlet. Sky kom i mål mindre enn 40 sek bak, kun med tre og en halv «sylinder» intakt. Årsaken var Sir Bradley Wiggens enorme kjørestyrke som tok knekken på de andre på laget. En bedre fordeling av ressursene ville sannsynligvis medført gull for Sky. Og det er det som slår meg ved dagens lagtempokjøring. Rytterne er utrolig sterke, men teknisk/taktisk fungerer de fleste lag «dårlig».

Så går vi riktig langt tilbake i sykkelhistorien. I 1966 ble Danmark verdensmester i lagtempo, 100 km. Tiden ble tatt på tredje mann i mål. Tid 2,03 timer og noen små. Året etter ble de utfordret av 4 svenske brødre til en landskamp i Vårgårda ved Gøteborg. Resultatet var eksepsjonelt etter datidens målestokk. De svenske brødrene Fåglum vant på 1 time 57 min og slo samtidig verdensmesterne med 1,5 min. Snitthastighet 51,2 km/h. Stålsykler med gir på ramma og uten tempohjelm var det som gjaldt den gangen. Vi snakker nå altså om det salige året 1967. Året etter ble de i november måned verdensmestre i lagtempo i Montevideo med tiden 1,54,32 timer. Riktig nok var distansen 2 km for kort, men dog. Du kan jo bare gjette hvordan disse gutta kunne kjøre lagtempo. Sykkelverdenen hadde aldri sett noe liknende. Senere vant eldstemann – Gøsta Fåglum – Giro D’Italia som proff.

I OL i Mexico (68) og i Munchen (72) ble Norge hhv nr. 5 og nr. 4 i disiplinen lagtempo 100 km. Tiden i Munchen var 2.02.28 timer. Snitt 49,1 km/h. Nærmere vår tid har Norge to ganger erobret bronse i VM lagtempo. Årene var 1989 og 1991. Det er verd å merke seg at trener den gang var Sture Fåglum, en av de fire Fåglumbrødrene.

Et forslag i all ærbødighet

Det jeg prøver å si er at vi har en historisk tradisjon for verdens hardeste styrkeprøve. Vi har kompetanse og erfaring med gruppekjøring som vil gjøre oss i stand til å bygge et lag som i fremtiden er gode nok til å konkurrere selv i det beste selskap.

Men som alt mulig annet bygges dette ut fra rekruttering og bredde. Lillehammer – Oslo er et breddetiltak som må kunne benyttes i denne sammenhengen. Jeg har studert årets resultater av lagkjøringen fra Lillehammer. Dette viser oss at over 100 mann syklet til Oslo med en snitthastighet på over 44,5 km/h. Vinnerlaget sågar med hele 47,5 i snitt. Vi snakker altså her om supermosjonister. Hva ville våre antatt beste ryttere kunne klart, for eksempel kontinentallagene våre?

Lagtempo i NM er ikke annet enn en surrogatdisiplin, 3 mann ca. 70 km. Denne disiplinen ble innført da det i en periode var vanskelig for klubbene å mobilisere 4 mann. I våre dager med et utall av syklister og klubber har vi andre muligheter. Er tiden nå moden for å gjeninnføre lagtempo tilnærmet distansen vi ser i VM? Kan 5 mann over 50 km være den nye distansen? Her kan det virkelig gå fort igjen. Tiden bør logges på 4. mann i mål. Dette er mer i tråd med dagens internasjonale VM disiplin.

I tillegg synes jeg det kan være interessant å forsøke med et breddetiltak for større lagkonstellasjoner. 30 manns lag er alt for store. De vil ikke fungere godt under høye hastigheter. Dessuten vil oversikten reduseres betraktelig. Da begynner det å bli farlig. Derfor kan det bli interessant om man innførte 10 manns lagtempo på distanser fra 150 – 200 km som en ny NM disiplin. Hvorfor ikke benytte Lillehammer – Oslo i denne sammenhengen? Svært mange har erfaringer fra denne turen som er blitt den mest populære distansen i Styrkeprøven. Dermed opprettholder man dagens lagkonstellasjoner dog i en litt annen form enn tidligere. 10 mann kan kanskje være vanskelig å samle i et klubblag, men både krets-, distrikts- og firmalag kan og bør vurderes. Laget bør stille i like trøyer og selv holde seg med leder- og følgebil samt dommer(e). For å lære å ta tilbørlig hensyn til hele laget bør tiden tas på mann nr. 8 i mål. Det er viktig å unngå bruk av «harer». 2-3 matstasjoner skulle være tilstrekkelig, men i tidsnøytrale soner der pausen ikke influerer på sluttiden. Legg matstasjonene til de mest utsatte punktene i løypa slik at lagene her kan redusere farten uten at dette får noen betydning. Medaljer til de tre hurtigste lag hører med som i andre NM disipliner. For øvrig kan man friste med en «gedigen» bonus til alle lag som kjører med høyere snittfart enn 50 km/h. På denne måten vil selv »elitemosjonister» og «proffe» lagkonstellasjoner virkelig ha noe å strekke seg etter.

Derfor Ta Trondheim – Oslo tilbake til det det en gang var ment å være, en Styrkeprøve over 540 km. Kutt ut betydningen av tider og plasseringer. La gjennomføringsevnen være målet. Og som vi sier i pedagogikken: «Alle kan lære alt med den riktige metode». Slik kan man da uttrykke det i vår kontekst: « Alle kan sykle fra Trondheim til Oslo med sterk nok motivasjon». Den personlige prestasjonen ligger i gjennomføringsevnen

Skal man kjøre riktig fort, må man ty til kortere distanser. Lagdisiplinen bør være forbeholdt distanser a la Lillehammer – Oslo der snittfart, teknikk og taktiske disposisjoner er de mest interessante parameterne.

Og helt tilslutt så oppfordrer jeg arrangøren til å bestrebe seg på å finne et «levende» målområde, der det virkelig «svinger». Deltagerne fortjener nemlig et målområde og en oppmerksomhet som står i stil til anstrengelsene de har nedlagt.

Med håp om en lys fremtid for kommende Styrkeprøver.